Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Natursystem chevron_right Innsjøbunnsystemer chevron_right Dy- og gytjebunn i innsjø

Dy- og gytjebunn i innsjø

NA-LC02

Hovedtype

Hovedtypen omfatter finfordelt, løs innsjøbunn med høyt innhold av delvis nedbrutt organisk materiale.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø finnes i innsjøer som har stor produksjon av organisk materiale eller som er omgitt av myr eller skog som tilfører mye organisk materiale. Slik innsjøbunn består av finkornet, løst materiale som har sitt opphav i dyre-, karplante- og torvmoserester. Innholdet av organisk materiale i sedimentene er ofte større enn 10 %. Høyt innhold av finkornet organisk materiale gjør at dy- og gytjebunnen har en så løs struktur at den er lite egnet som substrat for fastsittende organismer, blant annet fordi det er vanskelig for planterøttene å feste seg. Mangfoldet av karplante- og dyrearter som er knyttet til dy- og gytjebunn er derfor gjennomgående lavt. Flytebladsplanter (nymfeider), som hvit nøkkerose Nymphaea alba, gul nøkkerose Nuphar lutea og vanlig tjernaks Potamogeton natans, er imidlertid relativt vanlige i tjern med dy- og gytjebunn som har opprinnelse i torv. Svært kalkrik gytjebunn kan være fullstendig dominert av kransalger Chara spp. Det organiske materialet i dy- og gytjebunn er gjerne oppblandet med andre sedimenter og kan derfor fremstå som leiraktig gytje, siltgytje, eller kalkgytje. Når gytja er våt, er den gulgrå, grønngrå eller brun, og har ofte en sumpaktig lukt. Når gytje tørker, danner den ofte fast sammenhengende, nesten hornaktige lag med mørkegrå eller mørkebrun farge. Den løse bunnen gjør at det er vanskelig for dyr og mennesker å bevege seg på en bunn av dy og gytje.

NA-LCO2 Dy- og gytjebunn i innsjø finnes i sjøer, tjern og dammer i den eufotiske sonen, dvs. produksjonssonen. Hovedtypen er særlig vanlig i myr-rike skogsområder.

For NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø kan to miljøvariabler (oLKM-er) beskrive observerbar variasjon innenfor de fire grunntypene i større detalj: LM-DL Dybderelatert lyssvekking kan benyttes til å skille dy- og gytjebunn i sjøkantbeltet (LM-DL_0a) fra dy- og gytjebunn i karplantebeltet (LM-DL_bc). Dy- og gytjebunn i sjøkantbeltet omfatter den delen av den eufotiske sonen som periodevis blir tørrlagt, ned til like under laveste normale vannstand. Dy og gytjebunn i karplantebeltet omfatter karplante- og mosebeltet, det vil si så langt ned mot dypet som det foregår planteproduksjon. LM-IF Isbetinget forstyrrelse kan benyttes til å skille graden av isforstyrrelse.

NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LC02Dy- og gytjebunn i innsjø NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø skiller seg fra NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn ved høyt innhold av organisk materiale og en mye løsere struktur. Selv sedimentbunn av leire, for eksempel NA-LA02-15 Moderat kalkrik innsjø-sedimentbunn av silt og sand i strandkant), er fastere og lettere å gå på enn dy- og gytjebunn. NA-LB02 Innsjø-undervannseng og NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø Det er særlig de svært kalkrike grunntypene av disse to hovedtypene som kan forveksles, det vil si LC02-04 Svært kalkrik innsjøbunn av dy og gytje og LB02-03 Svært kalkrik undervannseng i innsjø. En grunn til dette er at svært kalkrik gytjebunn kan inneholde spredte forekomster av for eksempel kransalger Chara spp. og kalkkrevende langskuddsplanter. Hovedregelen er at en undervannseng skal ha mer enn 25 % dekningsgrad av langskuddplanter. NA-LC01 Myrtorv-innsjøbunn og NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø Hovedtypen NA-LC01 Myrtorv-innsjøbunn omfatter torvbunn med fast struktur, mens NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø omfatter det ofte svært løse bunnsubstratet av finfordelt dy og gytje på bunnen av myrdammer og -tjern. Dette er materiale som er suspendert i vann og sedimentert, og ikke fast torv. Lokaliteter med NA-LC01 Myrtorv-innsjøbunn er oftest små gjøler, mens NA-LA02 også finnes på bunnen av større tjern.

Hovedtypen defineres av substrattypen dy og gytje (LM-ST_F), som omfatter finkornet, løs innsjøbunn som inneholder mer enn 10 % organisk materiale. Det organiske materialet kommer fra rester av planter, dyr og torvmoser, og kan ha passert tarmkanalen til virvelløse dyr.

NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø omfatter fire grunntyper som er utskilt på grunnlag av variasjon langs én miljøvariabel: LM-KA Kalkinnhold (vLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i fire hovedtypetilpassede trinn: svært kalkfattig (LM-KA_ab, < 1 mg Ca/l), noe kalkfattig (LM-KA_cd, 1-4 mg Ca/l), moderat kalkrik (LM-KA_efg, 4-20 mg Ca/l) og svært kalkrik (LM-KA_hi, > 20 mg Ca/l) Dy- og gytjebunn i innsjø.

Hovedtypen tilsvarer L7 Innsjøbunn av dy og gytje i NiN versjon 2.3, men navnet er endret. Innholdet og avgrensningen er imidlertid uendret.

Noe empiriske data finnes.

-Begrepene dyog gytje betegner ytterpunktene i en gradvis variasjon i egenskaper i finfordelte, overveiende organiske sedimenter. Med dy menes oftest ukonsoliderte (løse og vannmettede) innsjøsedimenter, hovedsakelig bestående av utfelte humuspartikler og torvmosesrester, for det meste tilført fra omkringliggende myr (produsert alloktont). Begrepet gytje brukes om innsjøsedimenter hovedsakelig bestående av rester av planter og dyr fra innsjøen selv, det vil si som er produsert autoktont. Dy er, liksom torvmoser, knyttet til sure miljøer, mens gytje er knyttet til kalkrike, produktive innsjømiljøer.

Økland J og Økland KA (1998). Vann og vassdrag 3. Kjemi, fysikk og miljø. Vett & Viten, Nesbru.