Hovedtypen omfatter tidligere fast bunn i innsjøer og elver som på grunn av tørrlegging har blitt fastmark.
NA-TM02 Ny hard fastmark på tørrlagt ferskvannsbunn inneholder all fast innsjøbunn (hovedsakelig NA-LA01 Eufotisk fast innsjøbunn) og elvebunn (hovedsakelig NA-OA01 Fast elvebunn) som etter menneskepåvirkning har blitt fastmark, det vil i si, som ikke lengre oversvømmes halve vekstseongen eller mer. Den vanligste årsaken til tørrlegging av ferskvannsbunn er regulering av vannstand og/eller vannføringsregime i forbindelse med vannkraftutbygging. Hovedtypen mangler i utgangspunktet jordsmonn og forholdene ligger derfor ikke til rette for kolonisering med karplanter. Overflater som er fuktige og ikke utsettes for store vannstandsvekslinger, isskuring eller liknende kan imidlertid koloniseres av én art eller et lite, mer eller mindre tilfeldig utvalg av alger, moser eller skorpelav.
NA-TM02 Hard fastmark på tørrlagt ferskvannsbunn omfatter all tørrlagt fast ferskvannsbunn. Avgrensning av en egen hovedtype for slik mark følger direkte av prinsippene og kriteriene for hovedtypeinndeling i NiN 3.
NA-TM02 dekker små arealer langs regulerte vann og vassdrag, spredt over hele Norge.
NA-TM02 Ny hard fastmark på tørrlagt ferskvannsbunn deles i to grunntyper på grunnlag av en miljøvariabel:
LM-MT Fysisk menneskepåvirket fastmark (bLKM) gjør det mulig å skille mellom to ulike opphav, som kan gi ulike betingelser for kolonisering: LM-MT_C hard fastmark på tørrlagt innsjøbunn og LM-MT_D hard fastmark på tørrlagt evebunn.
En oLKM er tentativt angitt for denne hovedtypen:
LM-KA Kalkinnhold: Variasjon i kalkinnhold har antakelig betydning for om, og i tilfellet med hvilke arter og hvilken hastighet, tørrlagt ferskvannsbunn blir kolonisert.
NA-TM02 omfatter to av grunntypene som NiN 2.3-hovedtypen T39 Hard sterkt endret og ny fastmark i langsom suksesjon, er delt inn i (for variabeltrinnet HS*∙C). De øvrige grunntypene i T39 utgjør NA-TM01.
