Hovedtypen omfatter åpent fast fjell og store blokker uten jorddekke, som ikke er påvirket av sjøsalt.
NA-TA01 Nakent berg er normal hovedtype på åpent fast fjell, det vil si nakent bergsubstrat uten jorddekke. Nakent berg kan være vegetasjonsfritt (i svært langsom eller retardert suksesjon på grunn av disruptivt miljøstress eller forstyrrelse) eller, oftere, mer eller mindre dekt av mose- og lavdominert vegetasjon. Spredt forekomst av karplanter indikerer at det finnes et tynt jorddekke under mose- eller lavmatta, og at vi er i overgangen mot en hovedtype av jorddekt mark. Nakent berg omfatter variasjon fra flatberg (fast fjell i dagen tilnærmet uten helning) via sva eller bergknaus (fast fjell i dagen med mindre helning enn bergvegg, men større helning enn flatberg) til bergvegg (loddrette eller nesten loddrette bergflater, det vil si med helning over ca. 80°).
Nakent berg forekommer ofte i mosaikk med andre naturtyper på mark med grunt jorddekke, først og fremst NA-TA02 Åpen grunnlendt naturmark. Disse to normale hovedtypene danner ofte komplekser av nakne bergvegger med jorddekte berghyller eller knauser med jorddekte sprekker. NA-TA01 Nakent berg kan inneholde betydelig finskala romlig variasjon, for eksempel berghyller uten tilstrekkelig jorddekke til at en vegetasjon dominert av karplanter kan etablere seg (elementer av flatberg omgitt av bergvegg) og bergsprekker (elementer av forsenkning eller innskjæring i fast fjell, omgitt av bergvegg, sva eller flatberg). Bergsprekker, hulrom, små overheng etc. som inngår som mikroelementer i nakne bergflater eller bergvegger, kan bidra betydelig til det totale artsmangfoldet..
Artssammensetningen på nakent berg har et betydelig innslag av tilfeldig variasjon. Mange steder forekommer bare et lite utvalg av artsutvalget som potensielt kunne leve der (Fransson 2003). Det indikerer at NA-TA01 Nakent berg er et substrat som er vanskelig å kolonisere eller at og/eller at det er utsatt for mange ulike typer forstyrrelser.
NA-TA01 Nakent berg er normal hovedtype på ikke jorddekt, lite endret fastmark under skoggrensa, uten trær som strukturerende artsgruppe.
Forekomst og arealandel av NA-TA01 Nakent berg varierer mye mellom ulike deler av Norge. I motsetning til landene sør og øst for oss, som til dels er dekt av tjukke løsmasseavsetninger, mangler store deler av Norge et løsmassedekke. Alle arealer uten løsmassedekke har, en gang etter siste istid, startet som nakent berg. De fleste steder har det nakne berget gjennomgått en primær suksesjon som via jordsmonnsutvikling har endt med vegetasjonsdekt mark. Forekomster av nakent berg i dag kan skyldes at suksesjonen ikke har kommet i gang, at den går svært langsomt eller at den er reversert. Dessuten blottlegges nytt nakent berg hele tiden, ved landheving og når breer trekker seg tilbake. Forekomster av \gammelt nakent berg\ finner vi først og fremst i landsdeler med store høydeforskjeller og store, loddrette bergflater, for eksempel på Vestlandet langs kysten nordover til Troms. Lokalt kan mer enn halve arealet være dekt av nakent berg. Mye nakent berg finner vi også i deler av landet med harde, isskurte grunnfjellsbergarter, for eksempel i indre deler av Agder og Telemark. Andelen nakent berg øker mot høyden og er høy på Svalbard, der det kalde klimaet reduserer hastigheten på alle økoIogiske prosesser, inkludert primær suksesjon.
NA-TA01 Nakent berg deles inn i hele 81 grunntyper på grunnlag av variasjon langs ni miljøvariabler. Av disse er tre vLKM og seks bLKM. De tre vLKM er henholdsvis LM-KA Kalkinnhold med fem hovedtypetilpassete trinn, LM-UE Uttørkingseksponering med fire og LM-OR Overrisling med tre hovedtypetilpassete trinn.
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Denne miljøvariabelen er delt i hele fem hovedtypetilpassete trinn i NA-TA01 Nakent berg. Trinnene betegnes svært kalkfattig (LM-KA_ab), noe kalkfattig (LM-KA_cd), noe kalkrikt (LM-KA_ef), klart kalkrikt (LM-KA_gh) og ekstremt kalkrikt nakent berg (LM-KA_i). På steder med ellers sammenliknbare miljøforhold finner det sted mer enn én fullstendig utskifting av artene fra den ene enden av kalkinnholdsgradienten til den andre. Både moser og lav er representert langs hele kalkinnholdsgtradienten, men med ulike arter nær hver ende. Artstilfanget øker med økende kalkinnhold til og med det klart kalkrike trinnet (LM-KA_gh). Det ekstremt kalkrike trinnet (LM-KA_i), som først og fremst er realisert på kalkstein og marmor, kjennetegnes ved forekomst av en rekke spesialiserte mose- og lavarter, for eksempel blygmose-arter Seligeria spp. Artstilfanget er likevel lavere der enn på f.eks. fyllitt, grønnstein og amfibolitt som gir opphav til klart kalkrikt berg (LM-KA_gh).
LM-UE Uttørkingseksponering (vLKM): Denne miljøvariabelen, som adresserer kryptogamenes tilgang på fuktighet fra nedbør og luft, og dermed luftfuktigheten, deles i fire hovedtypetilpassete trinn. Disse betegnes svært lite (LM-UE_0a), nokså lite (LM-UE_bc), nokså (LM-UE_de) og svært uttørkingseksponert nakent berg (LM-UE_fg). Typiske eksempler på arter med lav toleranse for uttørking er levermoser med tynne, gjennomskinnelige blader og stor overflate og krypende, mattedannende (pleurokarpe) bladmoser. Skorpelav og svært uttørkingstolerante, opprettvoksende (akrokarpe) moser, for eksempel innenfor slektene knausing Grimmia og blomstermose Schistidium, kjennetegner svært uttørkingseksponerte berg.
LM-OR Overrisling (vLKM): Denne miljøvariabelen, som gir uttrykk for hvor lenge overflateavrenning holder bergsubstratet fuktig, deles i de tre hovedtypetilpassete trinnene ikke (LM-OR_0), oftest (LM-OR_ab) og ofte overrislet nakent berg (LM-OR_c). Variasjon i graden av overrisling finner sted innenfor korte avstander, og gir mange steder opphav til skarpe grenser. Ikke overrislete bergflater er ofte mer eller mindre vegetasjonsfrie eller dominert av skorpelav mens mens mengden av moser og bladlav øker med økende overrisling inntil overrislingsintensiteten blir så stor at vanntilførselen medfører fare for vannbetinget forstyrrelse.
De seks oLKM er, i alfabetisk orden:.
LM-HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (bLKM): Det er en konsistent, betydelig forskjell i artssammensetning mellom bergknaus (LM-HF_0abcd) og bergvegg (LM-HF_z) på mer eller mindre overrislet (LM-OR_abc) berg. Grensen mellom de to hovedtypetilpassete trinnene trekkes ved 80° helning, som synes å være det området langs helningsgradienten der den skarpeste endringen i artssammensetning finner sted. Sannsynligvis representerer dette helningsområdet der bergflate-artene får problemer med å etablere seg.
LM-NG Naturlig gjødsing (bLKM) skiller fuglegjødslete bergvegger (\fugleberg\) og \fuglesteiner\ (LM-NG_bcdy) fra annet nakent berg. Fugleberg og fuglesteiner (som kanskje heller burde vært kalt \fugleblokker\ fordi de alltid har blokkstørrelse) karakteriseres ved forekomst av nitrofile lavarter, for eksempel messinglav Xanthoria spp. Messinglav kjennetegner også det øverste beltet på strandberg. Fuglesteiner på fjellet kan ha en rik flora av oransje ’fuglesteinarter’. Moser responderer på fuglegjødsling på samme måte som på nitrogen tilført fra andre nitrogenkilder, og mosefloraen på fugleberg skiller seg lite fra mosefloraen på nakent berg for øvrig.
LM-SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (bLKM): Denne miljøvariabelen skiller nakent berg i snøleier (\snøleieberg\, LM-SV_abcdef) fra nakent berg som ikke er preget av snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (LM-SV_0). Langvarig snødekte berg kjennetegnes først og fremst av artsuttynning – mange arter skyr steder med kort vekstsesong. Det er ikke uvanlig at berg med langvarig snødekke mangler påvekstorganismer. Det viser at langvarig snødekke har en tendens til å overstyre de fleste andre lokale komplekse miljøvariabler.
LM-VF Vannbetinget forstyrrelsesintenstet åpner for å differensiere mellom nakent berg i flombeltet (‘flomberg’, LM-VF_bcdef), som kan ha en artssammensetning som ikke representerer en enkel forlengelse av LM-OR, overrislingsgradienten, fra annet overrislet berg (LM-VF_0a). Artssammensetningen på ‘flomberg’ er mest lik artssammensetningen på overrislet, temmelig lite uttørkingseksponert berg (LM-UE_c). Det indikerer at påvirkningen fra rennende vann, som uttrykkes av LM-VF, innebærer en kvalitativt annerledes forstyrrelse som krever andre tilpasninger enn overrisling, som innebærer (nesten) alltid å være i oppfuktet tilstand.
LM-VI Vindutsatthet skiller knauser og blokker på vindutsatte steder i fjellet (LM-VI_bcy), med en spesiell artssammensetning først og fremst av lav, fra nakent berg som ikke er vindutsatt (LM-VI_0a). Kravet til vindutsatthet for å anse berg for vindutsatt er det samme som for å skille hovedtypen NA-TD06 Rabbe fra NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside. Det motiverer for \rabbeberg\ som alternativt grunntypenavn på grunntyper for vindutsatt berg. Vindutsatt berg er også svært uttørkingsutsatt (LM-UE_fg).
LM-VS Vannsprutintensitet skiller fosseknaus og fosseberg (LM-VS_e) fra nakent berg som i mindre grad påvirkes av vannsprut fra foss (LM-VS_0abcd). Bratli et al. (2020) viser at forskjellen i artssammensetning langs ytterpunktene langs LM-VS (det vil si fra fosseregnbeltet nærmest fossen til utenfor området som påvirkes av fossetåke) er vesentlig mindre på fosseberg enn på marka.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 81 grunntyper kan beskrives ved hjelp av to miljøvariabler (oLKM-er):
LM-BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning kan benyttes til å skille tre ulike kategorier av bergarter med avvikende kjemisk sammensetning fra berg med \normal\ artssammensetning. Hver av de tre kategoriene, \olivinberg\ eller \raudberg\ (LM-BK_A ultramafisk berggrunn), jern-rikt berg (LM-BK_B) og kobber-rikt berg (LM-BM_C) har en artssammensetning som er observerbart forskjellig fra berggrunn med \normal\ kjemisk sammensetning (LM-BK_0). Olivinberg kjennetegnes først og fremst ved mangel på påvekstorganismer, mens jern- og kobberrikt berg huser spesialiserte mose- og lavarter (se utfyllende opplysninger).
LM-RU Rasutsatthet gir mulighet for å identifisere nakent berg på snørasutsatte bergflater der forstyrrelse reduserer hastigheten på den primære suksesjonen eller sørger for at berget forblir blankskurt og uten påvekstorganismer.
NA-TA01 Nakent berg og NA-TA02 Åpen grunnlendt mark Grensa trekkes der marka har et jordlag under kryptogamvegetasjonen som er tjukt nok til at det forekommer karplanter.
NA-TA01 Nakent berg og NA-TC01 Strandberg Disse hovedtypene avløser hverandre på bergsubstrat langs kysten. Grensa mellom hovedtypene trekkes ved øvre grense for halofytter, det vil si arter som klart foretrekker voksesteder som påvirkes av salt fra havet. Dette svarer til øvre grense for bølgesprutbeltet (LM-TV_k), som de fleste steder er tydelig markert som øvre grense for dominans av vanlig messinglav Xanthoria parietina. Øvregrensa for halofytter faller oftest sammen med nedregrensa for saltskyende arter i vegetasjonen på jorddekt fastmark, som for eksempel røsslyng Calluna vulgaris og krekling Empetrum nigrum.
NA-TA01 Nakent berg og NA-TC02 Grotte og overheng Grensa mellom hovedtypene trekkes ved overgangen mellom loddrett bergvegg, som utgjør overgangstrinnet for LM-HF Helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (LM-HF_z) og endetrinnet for LM-GS Grottebetinget skjerming (LM-GS_0 åpent og eksponert), og LM-GS_a overheng. Alt nakent berg som ikke direkte mottar nedbør tilhører NA-TC02..
NA-TA01 Nakent berg og NA-TC07 Fugletopp Fuglegjødselpåvirkete blokker og bergknauser gir gradvis over i jorddekt fastmark med preg av fuglegjødsling (LM-NG Naturlig gjødsling). Grensa mellom de to hovedtypene skal følge grensa mellom ikke jorddekt og jorddekt mark, det vil si basert på samme kriterium som grensa mellom NA-TA01 Nakent berg og NA-TA02 Åpen grunnlendt mark.
NA-TA01 har samme avgrensning som hovedtypen med samme navn i NiN 2, T1.
Inndelingen av NA-TA01 Nakent berg er basert på ett ekspertvurdert generalisert artslistedatasett som bare omfatter moser. Det er stort behov for vegetasjonsøkologiske studier som grunnlag for testing av naturtypeinndelingshypotesen i NiN 3.0. Særlig er det behov for mer kunnskap om fordelingen av skorpelav langs lokale komplekse miljøvariabler på nakent berg.
- Hovedtypetilpasset trinninndeling av kalkinnholdsgradienten i NA-TA01 I motsetning til jorddekte fastmarkssystemer er også det laveste basistrinnet, LM-KA_a svært kalkfattig, inkludert i det økologiske rommet for nakent berg. Det skyldes at jordmonnsdannelse medfører en viss akkumulering av resirkulerbar mineralnæring, og høyere mineralnæringstilgang, på den hardeste og mest næringsfattige berggrunnen. De ni basistrinnene fra LM-KA_0 til LM-KA_i er til dels gruppert på en annen måte i NA-TA01 Nakent berg enn i fastmarkssystemer på jorddekt mark. Det laveste basistrinnet (LM-KA_a) er kombinert med neste trinn (LM-KA_b temmelig kalkfattig), de intermediære basistrinnene (LM-KA_de) er splittet og kombinert med henholdsvis det litt kalkfattige basistrinnet LM-KA_c og det litt kalkrike basistrinnet LM-KA_f. Dette er i tråd med resultatene av analysene av et generalisert artslistedatasett (se Halvorsen 2015: kapittel B14) som viste at mange mosearter har tydelig optimum enten i den fattigere eller i den rikere delen av det intermediære området langs LM-KA (det vil si enten i LM-KA_d eller LM-KA_e). Utskilling av egen grunntype for det ekstremt kalkrike basistrinnet (LM-KA_i) er motivert av at mange mosearter er begrenset til kalkstein og marmor og at artstilfanget på slik berggrunn er lavere enn på fyllitt, grønnstein og amfibolitt (som gir grunnlag for LM-KA_gh).
- Nakent berg med avvikende kjemisk sammensetning. Bergarter som inneholder rike forekomster av sulfid- eller kismineraler, for eksempel alunskifer, kleberstein, fyllitter og glimmerskifer, utgjør hovedtyngden av LM-BK_BC (jern- og svovelrikt berg). Pyritt eller svovelkis (FeS2) er den kvantitativt viktigste blant kismineralene, men også kobberkis eller chalkopyritt (CuFeS2) og andre tungmetall-sulfider, for eksempel blyglans (PbS) og sinkblende [(Zn, Fe)S], forekommer i Norge. Kisbergarter er ofte knyttet til kobberrike årer, synlige som små, grønne oksyderte flekker i berg som kan være ekstremsure enklaver med pH rundt 3 og en karakteristisk moseflora med kismoser (Mielichhoferia spp.) som typiske innslag. Sulfidmineralrike bergarter favner et betydelig spekter av variasjon i kalkinnhold (KA), fra (surt) berg særlig rikt på jern til (mindre surt) berg som er rikere på kobber. Begge disse kjennetegnes ved høyt innhold av tungmetaller som for eksempel kobber, bly, jern og sink. Forekomster av jern-rikt berg (LM-BK_B) utgjør oftest bare små flekker, med inntil 10 m lineær utstrekning. Kis-rikt berg rikt på kobber (LM-BK_C) forekommer først og fremst som ganger i dypbergarter. De største forekomstene finnes i Nordland, der ulike dekkeenheter møtes og hvor slike bergarter kan dekke sammenhengende arealer på flere kilometer. Forekomster av kis-rikt berg har knapt noen nedre størrelsesgrense.
Bratli H, Halvorsen R, Høitomt T, Ihlen PG. og Brynjulvsrud JG (2021) Utvikling av kunnskapsgrunnlaget for beskrivelse av fossesprutsoner i Natur i Norge (NiN). Universitetet i Oslo Naturhistorisk Museum Rapport 99: 1-142.
Fransson S (2003) Bryophyte vegetation on cliffs and screes in Western Värmland, Sweden. Acta phytogeographica suecica 86: 1-95.
Halvorsen R (red.) 2015. Grunnlag for typeinndeling av natursystem-nivået i NiN – analyser av generaliserte artslistedatasett. Natur i Norge (NiN) Artikkel 2 (Versjon 2.0.2): 1-283.
