Brakkvanns-sedimentbunn

NA-MC04

Hovedtype

NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn omfatter sedimentbunn mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet, med saltholdighet mellom 0,5 og 18 ‰.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn omfatter sedimenter som ikke er stabile, det vil si som kan eroderes av bølger og strømmer. Hovedtypen strekker seg fra nedre fjæremål (middel spring lavvann) ned til kompensasjonsdypet og omfatter altså sedimentbunn som konstant er dekket av havvann. Sedimentene er ikke stabile nok til å ha varige påvekstsamfunn av blad- og buskformete alger, så hovedtypens nedre grense ved kompensasjonsdypet, det vil si så langt ned som det er mulig for fotosyntetiserende fastsittende organismer å opprettholde varige populasjoner, er en teoretisk grense. Typen omfatter variasjonen fra relativt beskyttede steder dominert av silt og leire via steder dominert av sand og nokså eksponerte steder dominert av grus og småstein. Innholdet av organisk finmateriale varierer fra mer eller mindre fraværende (rein leir, silt, sand, grus og/eller stein) til bunn som nesten er fullstendig dominert av organiske sedimenter (hovedsakelig dy og gytje). Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna). Mengden epifauna øker med økende vannbevegelse og mot grovere og mer stabile sedimenter. Hovedtypen omfatter fastbunn der saltholdigheten det meste av tiden er mellom 0,5 og 18 ‰. Fordi vannets tetthet øker med økende saltholdighet, er det en generell tendens til at vann med lav saltholdighet (brakkvann) blir liggende som et lag oppå saltere dypvann. Det er derfor usikkert om, og i tilfelle hvor mye, som finnes av fast brakkvannsbunn ned mot kompensasjonsdypet. Det er også uklart hvor sterkt eksponert bunn (og grove kornstørrelser) som faktisk finnes på steder med brakkvann. På grunn av den sterke ferskvannspåvirkningen er det sannsynlig at denne hovedtypen inneholder mer organisk materiale i sedimentene enn den tilsvarende hovedtypen for saltvanns-sedimentbunn (NA-MA05). Både alge- og dyrearter gjennomgår en artsuttynning med avtagende saltholdighet for marine arter og en tilsvarende artsuttynning med økende saltholdighet for ferskvannsarter. Hvor mange arter som har spesialisert seg på et liv i brakkvann er lite kjent. Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna). Mengden epifauna øker med høyere grad av vannbevegelse mot grovere og mer stabile sedimenter.

NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn er en miljøstressbetinget hovedtype på marin sedimentbunn i det eufotiske beltet. Den omfatter brakkvann, det vil si at definerende LKM er LM-SA Marin salinitet med basistrinn mellom LM-SA_b ultrabrakt og LM-SA_e brakt.

Hovedtypen er sannsynligvis ikke vanlig, og begrenset til steder som kombinerer sedimentbunn med kontinuerlig sterk ferskvannspåvirkning, det vil si brakkvann der saltholdigheten det meste av tiden er under 18 ‰. Hovedtypen er kjent fra indre del av Drammensfjorden (Buskerud) og fra utløpet av Glomma i Fredrikstad (Østfold). Kombinasjonen av miljøforhold som definerer hovedtypen finnes trolig spredt langs kysten.

Hovedtypen er delt inn i 10 grunntyper på grunnlag av variasjon i fem miljøvariabler:LM-SA Marin salinitet (dLKM og bLKM), som også er definerende LKM for hovedtypen, er delt i to hovedtypetilpassede trinn: ultrabrakt til svært brakt (LM-SA_bc) og klart brakt til brakt (LM-SA_de). Brakkvann er møtepunktet mellom to artsuttynningsgradienter – for marine arter med avtagende saltholdighet og for ferskvannsarter med økende saltholdighet. Det finnes nok også arter som er spesialiserte på et liv i brakt vann, men det er uklart hvor mange arter det eventuelt dreier seg om. Omfanget av variasjon i artssammensetning langs denne gradienten er usikkert, og den hovedtypetilpassete inndelingen er tentativ. Det er sannsynlig at artsuttynningen mot svært lav saltholdighet overstyrer effekten av økt lyssvekking og økt finmaterialinnhold på steder der disse miljøstressgradientene forekommer sammen med høy intensitet. LM-FI Finmaterialinnhold (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: uten finmateriale til finmaterialfattig (LM-FI_0a), litt til temmelig finmaterialrik (LM-FI_bc) og finmaterialrik to finmaterialedominert (LM-FI_dy), "mudder". Sedimenter med høyt innhold av uorganisk finmateriale (leir og silt) domineres av gravende arter, spesielt flerbørstemark og bløtdyr, mens sedimenter med høyt innhold av løse, overveiende organiske sedimenter (løst mudder, det vil si dy og gytje) er vanskelig å kolonisere. Det er mulig at miljøstress på grunn av lav saltholdighet overstyrer effekten av variasjon i finmaterialinnhold i så sterk grad at det ikke er grunnlag for tre hovedtypetilpassete trinn.LM-ST Substrattype (bLKM): Denne miljøfaktoren er representert med to hovedtypetilpassede klasser i denne hovedtypen: overveiende uorganisk substrat (LM-ST_0) og dy og gytje (LM-ST_F). Den "normale" substratklassen, det vil si den desidert vanligste, er LM-ST_0 overveiende uorganisk substrat. Sju av de ti grunntypene adresserer variasjon innenfor denne substratklassen, som deles videre inn i grunntyper for ulike kombinasjoner av de øvrige miljøvariablene. Tre av de to grunntypene adresserer variasjon innenfor brakkvannsbunn dominert av dy og gytje. På slike substrater vil mengden organisk materiale være så stort og substratet så løst at mange plantearter ikke klarer å finne feste.LM-KA Kalkinnhold (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: sterkt intermediær til temmelig kalkrik (LM-KA_efg) og svært kalkrik til ekstremt kalkrik (LM-KA_hi). Denne miljøgradienten benyttes til å definere grunntypen MC04-09 Ekstrembrakk svært kalkrik dy- og gytjebunn, som omfatter gytjebunn med kalkutfelling ("kalkgytjebunn"), og som kan ha en artsfattig, men særpreget artssammensetning som blant annet inneholder kransalger Chara spp.LM-SE Sedimentbasert forstyrrelse (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: uten sedimentasjonsforstyrrelsespreg til temmelig sedimentasjonsforstyrrelsespreget (LM-SE_0a) og sterkt til disruptivt sedimentasjonsforstyrrelsespreget (LM-SE_by). Denne miljøgradienten benyttes til å definere grunntypen MC04-10 for elvemunninger med disruptivt sedimentasjonsforstyrrelsespreg (LM-SE_by).

NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn: Eufotisk saltvanns-sedimentbunn skilles fra NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grense fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.NA-MB01 Marin helofyttsump og MA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn: NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn skiller seg fra brakkvannsutforminger av NA-MB01 Marin helofyttsump ved ikke å være dominert (det vil si ha 25 % dekning) av makrohelofytter som for eksempel havsivaks Bolboschoenus maritimus, sverdlilje Iris pseudacorus og takrør Phragmites australis.NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn og NA-MF01 Brakkvanns-undervannseng: Hovedtypene skilles fra hverandre på grunnlag av om langskuddplantene (saltvanns-langskuddsplanter) til sammen dekker minst 25 %.

NiN-3.0-T-C-PE-NA-MB-MA05-0

NiN-3.0-T-C-PE-NA-MB-MB01-0

NiN-3.0-T-C-PE-NA-MB-MF01-0

Denne hovedtypen er ny i NiN versjon 3. Variasjonen den omfatter inngikk i NiN 2.3 i hovedtypen M4 Eufotisk marin sedimentbunn i NiN 2.3 sammen med det som i NiN 3 utgjør NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn.

2

Kunnskapen om brakkvannsbunn-systemene er mangelfull. Det er behov for systematisk innsamling av data som åpner for beregning av gradientlengder for antatt viktige LKM og testing av hypoteser om grunntypeinndeling. Kunnskapsmangler knyttet til spesifikke LKM-er er nevnt under overskriften "Inndeling".

Kartleggingsenheter under Brakkvanns-sedimentbunn

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK