Innsjø-undervannseng

NA-LB02

Hovedtype

Hovedtypen omfatter tette bestander av fastsittende langskuddsplanter, kransalger og/eller neddykkete bladmoser i innsjøer.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

Forekomster av langvokst undervannsvegetasjon (undervannsenger) skaper et spesielt livsmiljø for påvekstorganismer, bunndyr og småfisk, og gir opphav til en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten planter, der plantene vokser mer spredt og/eller tilhører andre livsformer. For å karakteriseres som undervannseng må dekningen av langskuddsplanter være større enn 25 %. Undervannsenger kan forekomme over et relativt vidt spekter av sedimenter (f.eks. grus, sand, silt, dy og gytje med ulikt kalkinnhold), og kan ikke entydig predikeres ut fra miljøforholdene. Langskuddsplanter er vannplanter med lange stengler som lever neddykket i vannet, og har liten rotbiomasse. Typiske eksempler er tusenblad Myriophyllum alterniflorum, tjernaks-arter Potamogeton ssp., elvemose Fontinalis spp. og kransalger Chara spp. Kransalger er store alger som er festet til bunnen med lange trådformete utvekster. Vannvegetasjon dominert av bladmoser finnes på relativt stabilt substrat.

 

Undervannsengene finnes på steder med permanent vanndekning (det vil si i sublittoralbeltet) ned til ca. 4–5 m dyp i innsjøer, tjern og dammer. De kan forekomme som tette, bunndekkende bestander eller store såter, og utgjør viktige mikrohabitater for andre organismer. Langskuddplante-dominert vegetasjon har gjennomgående mye større mengde bunndyr og begroing enn vegetasjonsfrie områder, og er en parallell til undervannsenger (blant annet ålegrasenger) langs kysten.

NA-LB02 Innsjø-undervannseng er "normal hovedtype med strukturerende artsgruppe", og omfatter innsjøbunn med dekning over 25 % av vannvegetasjon dominert av langskuddplanter, inkludert kransalger og bladmoser. Helt neddykkede bestander av flytebladsplanten flotgras Sparganium angustifolium regnes også som langskuddplante og hører til NA-LB02 Innsjø-undervannseng.

NA-LB02 Innsjø-undervannseng finnes i alle typer innsjøer med NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. Hovedtypen er mindre vanlig i kalkfattige innsjøer med NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø.

NA-LB02 innsjø-undervannseng er delt inn i tre grunntyper basert på variasjonen innenfor én miljøgradient:

 

LM-KA Kalkinnhold (vLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i tre hovedtypetilpassete trinn: kalkfattig (KA_abcd, < 4 mg Ca/l), moderat kalkrik (KA_efg, 4-20 mg Ca/l) og svært kalkrik (KA_hi, > 20 mg Ca/l).

Det er ikke angitt noen oLKM som beskriver ytterligere variasjon i NA-LB02 Innsjø-undervannseng.

NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LB02 Innsjø-undervannseng.

For å tilordnes NA-LB02 Innsjø-undervannseng må dekningen av langskuddsplanter være større enn 25 %.

 

NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-LB02 Innsjø-undervannseng.

Grensa mellom helofyttsump og undervannseng, både i innsjø og elv, skal trekkes der langskuddsplantene dominerer over helofyttartene. Blandingsbestander av helofytter og langskuddplanter må ha en samlet dekningsgrad større enn 25 % for å tilordnes en av typene.

 

NA-LB02 Innsjø-undervannseng og NA-LC02 Dy- og gytjebunn i innsjø

Det er særlig de svært kalkrike grunntypene av disse to hovedtypene som kan forveksles, det vil si LC02-04 Svært kalkrik innsjøbunn av dy og gytje og LB02-03 Svært kalkrik undervannseng i innsjø. En grunn til dette er at svært kalkrik gytjebunn kan inneholde spredte forekomster av for eksempel kransalger Chara spp. og kalkkrevende langskuddsplanter. Hovedregelen er at en undervannseng skal ha mer enn 25 % dekningsgrad av langskuddplanter.

 

NA-LB02 innsjø-undervannseng og NA-LJ01 Klart endret innsjøbunn preget av næringsstoff-overbelastning

Dammer med innsjøbunnsystemer som tilfredsstiller kravet til 25 % dekning av langskuddplanter skal likevel tilordnes NA-LJ01 Klart endret innsjøbunn preget av næringsstoff-overbelastning og ikke NA-LB02 innsjø-undervannseng når innholdet av nitrogen og fosfor er klart høyere enn naturlige bakgrunnverdier skulle tilsi. Spesielt innholdet av fosfor er høyere i de klart endrete dammene enn i (lite endret) innsjø-undervannseng.

 

NA-LB02 Innsjø-undervannseng og NA-OB01 Elve-undervannseng

Avgrensningen mellom disse to hovedtypene skal i utgangspunktet følge grensa mellom hovedtypegruppene NA-L Innsjøbunnsystemer og NA-O Elvebunnsystemer. I en del tilfeller kan det være vanskelig å trekke denne grensa, særlig i sakteflytende elver og på overgangen mellom elver og innsjøer. Grunnen til det er at en tett langskuddvegetasjon reduserer vannhastigheten og kan skape miljøforhold som gjør det mulig å opprettholde pelagiske dyreplanktonsamfunn (krepsdyr i de frie vannmassene) på steder som omgis av elvebunn.

Hovedtypen omfatter de tre grunntypene i L5 Ferskvanns-undervannseng i NiN versjon 2.3 som forekommer i innsjø (L5-1,2 og 3).