Hovedtypen omfatter mark i øvre del av fjærebeltet på havstrand med akkumulering av organisk materiale, først og fremst tang og tare.
NA-TE06 Marin driftvoll er natursystemer som finnes i øvre del av fjærebeltet, først og fremst i supralitoralbeltet. For å utgjøre en egen naturtype, må en driftvoll være mer eller mindre permanent, det vil si ha forventet varighet minst 6 år. Dannelse av driftvoll forutsetter store tang- og/eller tareforekomster i havet utenfor og tilstrekkelig bølgeaktivitet til at det organiske materialet blir fraktet på land der det akkumuleres. Driftmaterialet består først og fremst av tang og tare, og driftvoller kalles derfor ofte for tangvoller. Mengden tilført materiale må være stor nok til at materialet samler seg opp, det vil si at det må tilføres mer enn det som brytes ned, vaskes vekk av bølger eller blåser bort når det tørker. Organismene lever på eller i det organiske materialet, og er mer eller mindre uavhengige av materialet under. Driftvoller kan derfor utvikles på ulike substrater, men er best utviklet på relativt eksponerte kyststrekninger.Driftvoller kjennetegnes av svært høy tilgjengelighet på nitrogen og fosfor. Substratet er mer eller mindre ustabilt på grunn av stadige tilførsler av nytt driftmateriale og fordi driftmaterialet er utsatt for bølge- og vinderosjon. Høyt organisk innhold, oftest mørk farge og rask kjemisk nedbrytning gjør at driftmaterialet på varme sommerdager kan bli varmet opp til svært høye temperaturer. Driftvoller har dessuten gjennomgående høyere substrattemperatur enn omgivelsene omkring på grunn av varmeproduksjon ved den kjemiske nedbrytningen. Dette er sannsynligvis en av de viktigste årsakene til driftvollenes spesielle artssammensetning.Både mengden av tilført driftmateriale og forstyrrelsesintensiteten (faren for sedimentasjon og erosjon) varierer mye, både mellom ulike driftvoller og innenfor hver enkelt driftvoll. Derfor er det stor variasjon innenfor hovedtypen, både i egenskaper, arealenhetenes utstrekning og dens artssammensetning. Langs deler av kysten med stor tidevannsamplitude (Midt- og Nord-Norge) kan driftvollene være permanente i en lengde av flere kilometer langs kystlinjen og ha en betydelig bredde. Den andre ytterligheten med hensyn til størrelse og varighet utgjøres av driftvoll-fragmenter, for eksempel en tang- eller tarevase som er skylt opp på en steinstrand, som utgjør små naturkomponenter innenfor andre hovedtyper av natursystemer i fjærebeltet.Artssammensetningen i driftvoller gjenspeiler den høye forstyrrelsesintensiteten. Arter med kort livssyklus og stor reproduksjon dominerer oftest, men mer stabile voller har betydelig innslag av flerårige arter. Mange varmekrevende organismer har relativt stabile populasjoner mye lengre mot nord på driftvoller enn i andre hovedtyper. Eksempler på arter som er vanlige eller kan forekomme i driftvoller, er karplanteartene åkerdylle Sonchus arvensis, smånesle Urtica urens og kveke Elytrigia repens. Driftvoller har ofte også en rik forekomst av varmeelskende insektarter.
NA-TE06 Marin driftvoll er en forstyrrelsesbetinget hovedtype som forekommer på substrattypen driftmateriale (LM-ST_J) i supralitoralt belte (LM-TV_ijk) i strandsonen. Hovedtypen forekommer både ved brakkvann og saltvann, fra basistrinn ultrabrakt (LM-SA_b) og saltere langs miljøvariabelen marin salinitet (LM-SA).
NA-TE06 Marin driftvoll forekommer langs hele kysten. Hovedtypen er best utviklet på eksponerte kyststrekninger der det er store forekomster av tang og tare i sjøen utenfor.
NA-TE06 Marin driftvoll deles i fem grunntyper på grunnlag av miljøvariablene LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet og LM-SA Marin salinitet.LM-VF Vannforstyrrelsesintensitet deles i fire hovedtypetilpassede trinn: LM-VF_cd litt beskyttet til svakt eksponert, LM-VF_e litt eksponert, LM-VF_f temmelig eksponert og LM-VF_gh svært og ekstremt eksponert. Miljøvariabelen er knyttet til bølger og vinds eroderende virkning og dermed eksponeringsgraden. Variasjonen langs LM-VM uttrykker også driftvollenes stabilitet, som hovedsakelig er bestemt av eksponeringsgraden. For at driftvoller skal dannes, kreves et visst nivå av vannforstyrrelse, det vil si minst LM-VF_c litt beskyttet (strand).LM-SA Marin salinitet deles i to hovedtypetilpassede trinn: LM-SA_bcde ultrabrakt til brakt (brakkvannsdriftvoll) og LM-SA_fgh temmelig salt til normalsalt (saltvannsdriftvoll). Saltvannsdriftvoller har et større innslag av arter som tåler høyt saltinnhold enn brakkvannsdriftvoller.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypen kan beskrives ved hjelp av miljøvariablen (oLKM): LM-VM Vannmetning. Noen driftvoller påvirkes av ferskvann fra landsiden, for eksempel der hvor ferskvannssig krysser driftvoller. Dette reduserer saliniteten, og trolig reduseres også konsentrasjonen av næringsstoffer i vannet på grunn av utvasking. Slike steder kjennetegnes av arter som kildegras Catabrosa aquatica og tiggersoleie Ranunculus sceleratus.
Ingen. Det er imidlertid gradvise overganger mot små og temporære forekomster av driftmateriale på løsmassestrender og innerst på strandenger.
NA-TE06 Marin driftvoll har samme avgrensning som hovedtypen T24 i NiN 2.3. GrunntypenT24-3 i NiN 2.3 er delt i to grunntyper i NiN 3.0: TE06-03 Eksponert marin ettårs driftvoll og TE06-04 Svært til ekstremt eksponert vegetasjonsfri marin driftvoll. TE06-05 Brakkvannsdriftvoll er skilt ut som ny grunntype i NiN 3.0.
Driftvoller er undersøkt av bl.a. Nordhagen (1940), Dahl og Hada? (1941) og Losvik (1983). De er også beskrevet i ulike fylkesvise havstrandsrapporter (f.eks. Elven og Johansen 1983 og Elven 1988).Det er behov for kunnskap om omfanget av variasjon i artssammensetning og miljøforhold i tid og rom innenfor hovedtypen. Driftvoller varierer i størrelse og mengde tilført organisk materiale, men det er ukjent i hvilken grad dette har betydning for variasjonen i artssammensetning.
Dahl E og Hada? E (1941) Strandgesellschaften der Insel Ostøy im Oslofjord: eine pflanzensoziologische Studie. Nyt Magasin for Naturvidenskap 82: 251-312.Losvik M (1983). Drift-line vegetation on well-drained, medium exposed beaches in the outward region of the fjords of Hordaland, Western Norway. Nord. J. Bot. 3: 493-508.Nordhagen R (1940). Studien über die maritime Vegetation Norwegens. I. Die Planzengesellschaften der Tangwälle. Bergens Mus. Årb. 1934-1940: 1-123.
