Hovedtypen omfatter åpen fastmark på mineraljord i arktisk-alpine områder, preget av oppfrysing, det vil si frostsortering av mineralmaterialet.
NA-TE05 Oppfrysingmark omfatter fastmark, ofte med fuktmarkskarakter, i områder med permafrost og sterk frostvirkning (oppfrysing, kryoturbasjon). Slik mark finnes hovedsakelig i mellomarktisk og nordarktisk, mellomalpin og høgalpin bioklimatisk sone. Oppfrysingsmark er knyttet til karakteristiske mikro-landformer som omfattes av landform-typen FL-F04 Strukturmark. Dette er regelmessige ring-, polygon- eller stripestrukturer. Den typiske strukturmarka består av sirkler med grovere mineralmateriale som omgir flekker av finere materiale. Avhengig av kornstørrelsessammensetningen i sedimentene kan sirklene bestå av alt fra grus til grove blokker og flekkene av alt fra leire til små steiner. Oftest består finjorda av silt mens sand ikke er vanlig i oppfrysingsmark. Oppfrysingsmark mangler sammenhengende karplantedekke, og med unntak for dvergviere (musøre Salix herbacea og polarvier Salix polaris) mangler vedplanter. På det forstyrrelsesutsatte jordsmonnet i finjordsflekkene er artsutvalget begrenset til forstyrrelsestolerante arter som skorpelav og levermoser. Blir oppfrysingsintensiteten for stor, er finjordsflekkene mer eller mindre vegetasjonsfrie. På grovere substrater (stein og små blokker) kan det finnes lav, men lavdekningen avtar raskt når frostprosessene blir særlig aktive.
Oppfrysingsmark er vanligst i midtområdet langs \rabbe-snøleiegradienten\ fordi aktive frostprosesser forutsetter en kombinasjon av sterk nok frost (tynt eller manglende snødekke) og tilstrekkelig fuktighet. Denne kombinasjonen realiseres på flat eller slakt hellende mark. Oppfrysingsmark erstatter oftest NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og/eller NA-TA04 Arktisk-alpin grashei i soneringen fra NA-TD06 Rabbe til NA-TC08 Snøleie, men kan også erstatte moderate og seine snøleier (LM-SV_bc).
NA-TE05 Oppfrysingsmark omfatter åpen, mineraljorddekt mark i Arktis og i fjellet, med betydelig preg av LM-OF Oppfrysing, som er dLKM for hovedtypen.
NA-TE05 Oppfrysingsmark finnes først og fremst i øvre del av mellomarktisk og mellomalpin bioklimatisk sone og tilgrensende deler av nordarktisk og høgalpin sone. Under spesielle lokale forhold kan imidlertid hovedtypen forekomme helt ned til skoggrensa. Denne \frostmarka\ overtar for NA-TA04 Arktisk-alpin fjellgrashei på relativt flat, fuktig mark når frostprosessene blir så sterke at marka blir ustabil. På Svalbard finnes store områder som er dominert av NA-TE05, mens hovedtypen forekommer mer flekkvis på fastlandet.
NA-TE05 Oppfrysingsmark deles i 10 grunntyper ved å kombinere hovedtypetilpassete trinn langs tre LKM:
LM-DK Dominerende kornstørrelse (vLKM) Denne miljøfaktoren er delt i tre hovedtypetilpassete trinn; LM-DK_AB leire og silt (finjordsflekker, hovedsakelig siltdominert), LM-DK_CDE sand, grus og stein, og LM-DK_FG blokk. Oppfrysingsmarkas artssammensetning varierer sterkt mellom DK-klassene. Finjordsflekkene (LM-DK_AB) inneholder små arter som lett regenererer etter episoder der finjorda utsettes for forstyrrelse (f.eks. perioder der jorda er svært bløt). På Svalbard har tvillingsiv Juncus biglumis tyngdepunkt på moderat oppfrysingspregete finjordsflekker mens purpurkarse Braya purpurascens og den ettårige dvergsyren Koenigia islandica ofte påtreffes slike steder. På steder med moderat oppfrysingsaktivitet er ofte marka dekket av en svart eller hvit skrope (biological crust) som inneholder blågrønnbakterier, alger, skorpelav som f.eks. den hvite fjellkorkje Ochrolechia frigida og levermoser som f.eks. krypsnømose Anthelia juratzkana, som har tyngepunktet sitt i seine og ekstreme snøleier. På relativt stabile intermediære kornstørrelser (LM-DK_CDE) kan det finnes spredte karplanter, for eksempel vardefrytle Luzula confusa, mens blokkdominert oppfrysingsmark (LM-DK_FG) mangler karplanter dersom det ikke finnes finmateriale mellom blokkene. Dersom ikke oppfrysingsaktiviteten er for sterk, kan steinene helt eller delvis være dekt av lav.
LM-KA Kalkinnhold (vLKM) I likhet med andre fastmarkshovedtyper deles denne gradienten i tre hovedtypetilpassete trinn i LM-TE05 Oppfrysingsmark. Disse betegnes henholdsvis kalkfattig (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik (LM-KA_def) og sterkt kalkrik oppfrysingsmark (LM-KA_ghi). Kombinasjonen av kalkfattig oppfrysingsmark og finjord er ikke realisert fordi oppfrysing medfører omrøring og fragmentering av finmaterialet. og dermed økt mineralnæringstilgang.
LM-OF Oppfrysing (bLKM) På finjordsdominert oppfrysingsmark og intermediære kornstørrelser medfører svært sterkt og disruptiv oppfrysing (LM-OF_dy) artsuttynning eller total mangel på arter. LM-OF_dy skiller slike steder fra klart eller sterkt oppfrysingspregete steder (LM-OF_bc).
Hovedtypen omfatter lite variasjon i tillegg til den variasjonen som fanges opp i grunntypeinndelingen, men LM-JF Jordflyt er inkludert som oLKM for å gjøre det mulig å beskrive svakt hellende oppfrysingsmark som i tillegg til preg av LM-OF Oppfrysing også er preget av solifluksjon.
NA-TE05 Oppfrysingsmark og NA-TG01 Nakne løsmasser Grensa mellom de to hovedtypene settes etter vurdering av intensiteten av oppfrysingsprosesser, slik de kommer til uttrykk i mer eller mindre tydelige mønstre i fordelingen av materiale med ulike kornstørrelser. Tilordning til NA-TE05 forutsetter LM-OF_b klart oppfrysingspreget, det vil si \mark med klar frostsortering av substratet og tydelig mønster i artenes fordeling som er relatert til graden av sortering av mineraljordmaterialet\. LM-OF_a litt oppfrysingspreget, dvs. \mark med antydning til frostsortering av substratet og observerbart ujevn fordeling av arter, relatert til graden av sortering av mineraljordmaterialet\ skal tilordnes NA-TE05. Det finnes ingen målbare kriterier som kan legges til grunn for avgrensning av de to hovedtypene.
NA-TE05 Oppfrysingsmark har samme avgrensning som hovedtypen T19 med samme navn i NiN versjon 2.3. NA-TE05 er imidlertid delt i 10 grunntyper i stedet for tre som i NiN versjon 2.3 for å ta hensyn til den store variasjonen i oppfrysingsintensitet og artssammensetning som finnes innenfor hovedtypen på Svalbard.
Det er stort behov for mer kunnskap om artenes variasjon i miljøforhold og artssammensetning innenfor denne hovedtypen. Dahl (1957) og Jonasson og Sköld (1983) synes så langt å være de eneste publiserte arbeidene som dokumenterer variasjon i NA-TE05 i Skandinavia.
- Mosaikk NA-TE05 kan dekke store områder, på Svalbard flere kvadratkilometer. Fordi hovedtypen omfatter alle elementene i FL-F04 Strukturmark, både sirklene med grovere materiale og flekkene med finere materiale inni sirklene, består alle forekomster av NA-TE05 av en mosaikk av grunntyper for ulike dominerende kornstørrelser. Sirklene kan være dominert av grus og stein (LM-DK_DE) eller blokker (LM-DK_FG) mens flekkene inni sirkene oftest er dominert av silt (LM-DK_B), men kan være dominert av så grovt materiale som stein (LM-DK_E). Sirkene består i slike tilfeller av blokker (LM-DK_FG).
Dersom steinsirklene stabiliseres, kan jord og strø samles mellom steinene og gjøre at det etter hvert utvikles et jordsmonn som gir grunnlag for vegetasjon. Typisk artssammensetning på stabiliserte, jorddelte steinsirkler på Svalbard, er heier dominert av reinrose Dryas octopetala, som kan tilordneds NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside. Fortsatt fristvirkning kan føre til at denne vegetasjonen heves til en tuet overflate (LM-TO_a svakt tuet overflate). Slike steder får en mosaikk mellom NA-TE05 Oppfrysingsmark og NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside.
Dahl E (1957) Rondane: mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. Skrifter Norske Videnskaps-Akademi Oslo. I. Matematisk-naturvidenskapelig Klasse 1956: 3: 1-374.
Jonasson S og Sköld SE (1983) Influences of frost-heaving on vegetation and nutrient regime of polygon-patterned ground. Vegetatio 53: 97-112.
