Strandeng

NA-TC05

Hovedtype

Hovedtypen omfatter engpreget vegetasjon i fjærebeltet, det vil si som er påvirket av saltvann.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TC05 Strandeng omfatter mark med sluttet, engpreget vegetasjon i fjærebeltet, som er påvirket av saltvann, men som ikke er preget av saltanriking. Vegetasjonen er dominert av gress og urter som tåler høyt saltinnhold, såkalte halofytter. Hovedtypen finnes først og fremst på steder der substratet er rikt på finmateriale, typisk silt eller leire, på beskyttede steder langs kysten. Strandenger finnes oftest på steder der bølgeeksponeringen ikke er sterkere enn at finmateriale over tid akkumuleres, eventuelt mellom grovere partikler. Strandenger forekommer også på steder der fine løsmasser har blitt forhindret fra å bli vasket bort, blant annet som små arealer beskyttet bak svaberg eller mellom steinblokker på mer eksponerte strender. Finmaterialet er stabilt og blir holdt på plass av en tett vegetasjonsmatte. Strandenger er ofte tilnærmet flate, oversvømmes regelmessig, og er derfor ofte dårlig drenert. Strandenger er derfor oftest fuktige. Det tette, fuktige substratet kan føre til anaerobe forhold.Strandenger oversvømmes regelmessig av saltvann. Varigheten av oversvømming er størst i de nedre strandengene (nedre geolitoral) og avtar oppover i soneringen. De øverste strandengene i supralitoralt belte påvirkes bare av bølgesprut. Forekomsten av salttolerante arter (halofytter) er derfor størst i de nedre strandengene og avtar mot de øvre strandengene. Vegetasjonen er dominert av mattedannende og flerårige graminider (gresslignende vekster) og flerårige urter. Ettårige arter kan også forekomme, gjerne i små åpninger i gressmatta. Erosjon forekommer blant annet i tilknytning til bekkeløp som krysser strandengene, og mot nord øker betydningen av iserosjon.Strandenger oppstår naturlig etter hvert som nytt land blottlegges for kolonisering av landplanter gjennom landheving. Mot nord, i hvert fall fra og med Nordland, synes strandengene å kunne være stabile over lang tid, men også på Sør- og Østlandet finnes naturlige strandenger blant annet i den ytre skjærgården. I Sør-Norge, der tidevannsamplituden er liten og konkurransesterke arter som takrør Phragmites communis raskt vandrer inn, gjennomgår strandengene en rask suksesjon videre til andre fastmarkssystemer, eller forsumpes og ender opp som NA-MB01 Marin helofyttsump dersom de ikke opprettholdes som engpregete systemer gjennom beiting, tidligere også slått. Slike strandenger skal typifiseres som NA-TK02 Semi-naturlig strandeng. Over lang tid utvikler alle strandenger seg til fastmarkssystemer på grunn av landheving.

Hovedtypen er preget av miljøstress. Miljøvariabelen marin salinitet, basistrinn fra LM-SA-b Ultrabrakt til LM-SA_ h Normalsalt, definerer hovedtypen.

NA-TC05 Strandeng forekommer langs hele kysten, først og fremst på litt beskyttede steder der finsedimenter akkumuleres. Strandenger er derfor mindre vanlige på den ytterste kysten enn i fjorder og på beskyttede steder i skjærgården. Strandengfragmenter kan forekomme på beskyttete steder mellom store steinblokker på eksponerte strender, og finnes også på hyller i strandberg.

NA-TC05 Strandeng deles i seks grunntyper på grunnlag av miljøvariablene LM-TV Tørrleggingsvarighet, LM-SA Marin salinitet og miljøfaktoren LM-ST Substrattype.LM-TV Tørrleggingsvarighet deles i fire hovedtypetilpassede trinn: nedre geolitoral (LM-TV_cd), midtre geolitoral (LM-TV_ef), øvre geolitoral (LM-TV_gh) og supralitoral (LM-TV_ijk). Miljøvariabelen beskriver avtakende varighet av oversvømming med saltvann. Midlere springflo-nivå definerer grensen mellom øvre geolitoral og supralitoral. Vegetasjonen i supralitoral mottar derfor saltvann kun fra bølgesprut og mer sjelden ved stormflo.LM-SA Marin salinitet deles i to hovedtypetilpassede trinn: temmelig salt til normalsalt (LM-SA_fgh) for saltenger og ultrabrakt til brakt (SA_bcde) for brakkvannsenger. Grunntypen brakkvannsenger omfatter hele variasjonsbredden i geolitoralbeltet (LM-TV_cdefgh). LM-ST Substrattype deles i to hovedtypetilpassede klasser: overveiende uorganisk substrat (LM-ST_0) og skjellsand (LM-ST_A). Skjellsandengene omfatter hele variasjonsbredden i geolitoralbeltet (LM-TV_cdefgh) og finnes på substrat der skjellrester er innblandet i finsedimentene. Skjellrestene inneholder kalk som gir opphav til økt mineralnæringstilgang og dermed preger artssammensetningen.

NA-TC03 Løsmassestrand og NA-TC05 Strandeng skilles ved at strandenga har et tett, sammenhengende vegetasjonsdekke, ofte dominert av gress, mens løsmassestrand mangler vegetasjon eller har spredte forekomster av planter.NA-TC04 Saltanrikingsmark og NA-TC05 Strandeng. NA-TC05 har sluttet, oftest gressdominert vegetasjon med svært sparsomt eller uten de karakteristiske sukkulente, salttolerante artene som kjennetegner NA-TC04.NA-TC05 og NA-TK02 Semi-naturlig strandeng har mange arter felles, og de to hovedtypene kan være vanskelig å skille fra hverandre. Særlig gjelder dette på strandenger som tidligere ble brukt, f.eks. til beite, men der bruken nå har opphørt. Informasjon om brukshistorikk, flybilder og annen historisk dokumentasjon kan være til hjelp for typetilordning. Semi-naturlig strandeng kjennetegnes av et tydeligere innslag av semi-naturlige engarter.

Kartleggingsenheter under Strandeng

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK