Strandeng i øverste landstrandbelte til bølgebeltet

Kartleggingsenheten omfatter mark med sluttet, engpreget vegetasjon i fjærebeltet, som er påvirket av saltvann, men som ikke er preget av saltanriking. Den forekommer i øvre del av fjærebeltet, det vil si øvre geolitoralbelte og supralitoralbelte (TV_ghijk) på beskyttede, lite erosjonsutsatte steder, oftest på finmateriale (silt og leire), men iblant på grus. Den kan også finnes bak svaberg eller mellom større steiner på mer eksponerte strender. Vegetasjonen oversvømmes regelmessig av sjøvann og domineres av spesialiserte, salttolerante arter. Graminider (gresslignende) arter dominerer, men det kan også være høyt innslag av urter. I øvre geolitoral kan rødsvingel Festuca rubra dominere, men spredt kan saltsiv Juncus gerardii forekomme, sammen med krypkvein Agrostis stolonifera, fjæresauløk Triglochin maritima, glisnestarr Carex distans, grusstarr Carex glareosa, fjæresøte Gentianopsis detonsa, jåblom Parnassia palustris, og en rekke andre salttolerante arter. Ettårige pionerarter kan opptre på steder med blottlagt mark. Med økende avstand fra sjøen blir også innslaget av landplanter tydeligere, og artssammensetningen har likhetstrekk med NA-TK02 semi-naturlig strandeng.
Strandenger oppstår naturlig etter hvert som nytt land blottlegges gjennom landheving. I Nord-Norge er lavvokste, urterike strandenger stabile over lang tid, også i øvre del av fjærebeltet. I Sør-Norge er denne kartleggingsenheten oftest dominert av takrør Phragmites australis og andre høyvokste arter, mens strandenger med kortvokst engpreg oftest er et resultat av sterk beiting. Endetrinn for slike suksesjoner er ofte NA-MB01 Marin helofyttsump. Sterk eksposisjon, stor tidevannsforskjell og andre naturlige forstyrrelser kan bidra til å forlenge det åpne engstadiet. Dette er særlig tilfelle nordover, der tidevannsforskjell og bølgepåvirkning er sterkere enn i sørlige deler av landet.
Mange strandenger har gjennom lang tid blitt utnyttet til beite, tidligere også slått. Slike strandenger som holdes åpne gjennom hevd, typifiseres til NA-TK02 Semi-naturlig strandeng. Artssammensetningen overlapper mellom naturlige og NA-TK02 semi-naturlige strandenger, men beitespor, tydelig innslag av semi-naturlige engarter og informasjon om skjøtsel kan være en hjelp til å skille disse.

• Identifisering

  Forekommer på svakt hellende flater i indre deler av strandeng (innenfor strandeng i nederste- til midtre landstrandbelte). Jevn struktur. Fototidspunkt i forhold til vannstand innvirker på synlighet i flyfoto. Fargen i flyfoto er som regel lys grønn til lys brun, men mørkere dersom vannstanden er høy ved fototidspunktet eller dersom høyvokste graminider dominerer. Svært jevn tekstur. Tørr leire og silt kan gi gråere farge. Tekstur og farge konsistent innen regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Finnes langs hele kysten, først og fremst på beskyttede steder. Økende forekomst mot nord (BN-NB, O3-OC).

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TC05-M005-01 og TC05-M005-03. Den kan også forveksles med NA-TK01 semi-naturlig strandeng, kanskje også TC03-M005-03 sand- til grus-strand i geo-til supralitoral sone.