NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn omfatter sedimentbunn, det vil si substrater som kan eroderes av bølger og strømmer, mellom nedre fjæremål og kompensasjonsdypet.
-
Rune Halvorsen CC BY 4.0
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn omfatter sedimenter som ikke er stabile, det vil si som kan eroderes av bølger og strømmer. Hovedtypen strekker seg fra nedre fjæremål (middel spring lavvann) ned til kompensasjonsdypet og omfatter altså sedimentbunn som konstant er dekket av havvann. Sedimentene er ikke stabile nok til å ha varige påvekstsamfunn av blad- og buskformete alger, så hovedtypens nedre grense ved kompensasjonsdypet, det vil si så langt ned som det er mulig for fotosyntetiserende fastsittende organismer å opprettholde varige populasjoner, er en teoretisk grense. Typen omfatter variasjonen fra relativt beskyttede steder dominert av silt og leire via steder dominert av sand og nokså eksponerte steder dominert av grus og småstein til eksponerte steder med steinbunn. Innholdet av organisk finmateriale varierer fra mer eller mindre fraværende (rein leir, silt, sand, grus og/eller stein) til bunn som nesten er fullstendig dominert av organiske sedimenter (hovedsakelig dy og gytje). Bunnfaunaen domineres av arter som lever nedgravd i sedimentet (infauna) og arter som lever på bunnen (epifauna). Mengden epifauna øker med økende vannbevegelse og mot grovere og mer stabile sedimenter. På mudderbunn finner vi ofte flerbørstemarken *Scalibregma inflatum* og muslingene *Abra nitida* og *Kurtiella bidentata*. Sanddominert bunn har gjerne innslag av flerbørstemarkene *Scoloplos armiger* og *Spio filicornis* samt muslingene *Dosinina lupinus* og *Thracia phaseolina*. I grusdominert bunn er det vanskeligere for dyr å grave, men flerbørstemarkene *Macrochaeta clavicornis* og *Mediomastus fragilis* er nokså vanlige her.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn er normal hovedtype på marin sedimentbunn i det eufotiske beltet, uten en strukturerende artsgruppe.
Hovedtypen er svært vanlig langs hele kysten av Norge og inkluderer all sedimentbunn på grunt, salt vann med unntak for sedimentbunn dominert av langskudds-karplanter og helofytter.
Hovedtypen er delt inn i 16 grunntyper på grunnlag av variasjon innenfor fire miljøvariabler:
LM-ST Substrattype (vLKM): Denne miljøfaktoren er representert med fem hovedtypetilpassede klasser i denne hovedtypen: overveiende uorganisk substrat (LM-ST_0), skjellsand (LM-ST_A), ruglbunn (LM-ST_B), myrtorv (LM-ST_E), dy og gytje (LM-ST_F) og konsolidert leire (LM-ST_H). Den "normale" substratklassen, det vil si den desidert vanligste, er LM-ST_0 overveiende uorganisk substrat. 11 av de 16 grunntypene adresserer variasjon innenfor denne substratklassen, som deles videre inn i grunntyper for ulike kombinasjoner av de øvrige miljøvariablene. Variabelen åpner for å beskrive avvikende artssammensetning på fem ulike, spesielle bunnsubstrater som hver er representert med én grunntype. Skjellsand og ruglbunn har kornstørrelser som er sammenliknbare med grov grus (16–64 mm), og en artssammensetning dominert av bevegelige og fastsittende arter. Dy og gytje består av finfordelt, overveiende organisk materiale som er svært ustabilt og vanligvis ikke inneholder fastsittende arter. Myrtorv-bunn finnes eventuelt bare helt unntaksvis i saltvannssystemer. Konsolidert leire er så fast at bare arter med de aller beste graveegenskapene finnes der.
LM-DK Dominerende kornstørrelse (vLKM): Denne miljøfaktoren er delt i fire hovedtypetilpassede klasser: leire og silt (LM-DK_AB), sand (LM-DK_C), grus (LM-DK_D), stein (LM-DK_E). Mengden epifauna øker med økende vannbevegelse, det vil si mot grovere og mer stabile sedimenter.
LM-FI Finmaterialinnhold (vLKM): Denne miljøgradienten er delt i tre hovedtypetilpassede trinn: uten finmaterial til finmaterialfattig (LM-FI_0a), litt til temmelig finmaterialrik (LM-FI_bc) og finmaterialrik til finmaterialdominert (LM-FI_dy), "mudder". Sedimenter med høyt innhold av uorganisk finmateriale (leir og silt) domineres av gravende arter, spesielt flerbørstemark og bløtdyr, mens sedimenter med høyt innhold av løse, overveiende organiske sedimenter (løst mudder, det vil si dy og gytje) er vanskelig å kolonisere.
LM-DL Dybderelatert lyssvekking (bLKM): Denne miljøgradienten er delt i to hovedtypetilpassede trinn: nedre sjøkantbeltet til midtre sublitoral (LM-DL_abcd) og nedre sublitoral/rødealgebeltet (LM-DL_e). Den differensierer mellom sedimentbunn der grønn- og brunalger kan forekomme sporadisk, og der bare rødalger er igjen blant bunnlevende, fotosyntetiserende organismer.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens 16 grunntyper kan beskrives ved hjelp av én miljøgradient (oLKM):
LM-SE Sedimentbasert forstyrrelse gir mulighet for å identifisere elvemunninger der sterkt eller disruptivt sedimentasjonsforstyrrelsespreg (LM-SE_by) fører til observerbar endring i artssammensetningen innenfor hovedtypen.
NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn og NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn: NA-MA02 Eufotisk fast saltvannsbunn skilles fra NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn ved at førstnevnte har et fast substrat, det vil si fast fjell, blokker eller steiner som er så store at de ikke flyttes av bølger og strømmer, og derfor kan huse organismesamfunn med flerårige arter som kan være dynamisk stabile over en periode på minst 20–25 år.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn: Skillet mellom NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MA06 Afotisk saltvanns-sedimentbunn skal trekkes ved kompensasjonsdypet, det vil si grensa mellom bunn med positiv og bunn med negativ netto fotosyntese. I noen tilfeller kan grensa være vanskelig å identifisere fordi fravær av permanente algesamfunn ikke nødvendigvis skyldes lav lysinnstråling.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MB01 Marin helofyttsump: NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn skiller seg fra NA-MB01 Marin helofyttsump ved ikke å være dominert (det vil si ha 25 % dekning) av makrohelofytter som for eksempel havsivaks *Bolboschoenus maritimus*, sverdlilje *Iris pseudacorus* og takrør *Phragmites australis*.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MB02 Saltvanns-undervannseng: Hovedtypene skilles fra hverandre på grunnlag av om langskuddplantene (saltvanns-langskuddsplanter) til sammen dekker minst 25 %.
NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn og NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn: Eufotisk saltvanns-sedimentbunn skilles fra NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn på grunnlag av havvannets gjennomsnittlige saltholdighet, med en grenseverdi på 18 ‰ (18 psu), det vil si mellom LM-SA Marin salinitet, trinnene LM-SA_c brakt og LM-SA_d temmelig salt vann. Det kan være vanskelig å fastsette en eksakt grense fordi dette teknisk sett forutsetter målinger over lang tid. I praksis bør derfor grensa trekkes på grunnlag av en modell for variasjon i vannets salinitet.
Variasjonen som omfattes av NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn inngikk i hovedtypen M4 Eufotisk marin sedimentbunn i NiN 2.3, som også inneholdt den variasjonen som i NiN 3 er skilt ut som to egne hovedtyper i gjeldende NiN versjon, NA-MA04 Fjærebelte-sedimentbunn og NA-MC04 Brakkvanns-sedimentbunn.
Det er mangel på kunnskap om variasjon i artssammensetning langs LKM-er som definerer grunntyper innenfor NA-MA05 Eufotisk saltvanns-sedimentbunn. Det mangler generaliserte artslistedata for flere av grunntypene, og trinn- og grunntypeinndelingen er bare delvis testet.
