Forkastnings- og oppsprekkingslandformer

I de øvre deler av jordskorpa er berggrunnens respons på stress oppsprekking. Slikt stress kan være bevegelser av kontinentalplater som fører til strekking, sammentrykking eller sidelengs bevegelser, eller landhevning. Oppsprekking kan være knyttet til bevegelser langs sprekkeplan, det vil si forkastninger eller oppsprekking uten slik bevegelse, det vil si sprekker. Magma som størkner kan også føre til oppsprekking siden avkjøling gir mindre volum. Alle disse situasjonene fører til at berggrunnen er gjennomsatt av forkastninger og sprekker. Landformer i denne landformgruppen er delt i to kategorier. Den første finner vi i aktive forkastningssystemer der landformen blir skapt av bevegelser langs forkastninger, oftest plutselige som ved jordskjelv. Det kan føre til at deler av terrenget løfter seg, synker ned eller forflytter seg sidelengs, i forhold til andre deler av terrenget. Den andre kategorien er de passive det vil si utdødde og inaktive forkastnings- og oppsprekkingssystemene uten bevegelse. Disse sprekkenes og forkastningenes egenskap som svakhetssoner fører til at erosjonen får best tak her og skaper de landformene vi ser i terrenget. Mesteparten av dalfører og elver i Norge kan på denne måten føres tilbake til egenskaper i berggrunnen, som oftest knyttet til sprekkdannelser, men landformgruppen begrenses til de landformer som er så lite modifisert av andre prosesser at de fremstår som tydelige landformer knyttet til disse prosessene.