Langstrakt dalføre eller kløft forårsaket av at tektoniske plater driver fra hverandre
-
Mohnsryggen med aksedalen sett nordøstover fra området ved Jan Mayen (figuren er modifisert fra Pedersen et al. 2021). Norskehavet/Grønlandshavet nord for Jan Mayen. Kilde: Pedersen, R B m.fl. (2021) Fagutredning mineralressurser i Norskehavet - Landskapstrekk, naturtyper og bentiske økosystemer. Senter for dyphavsforskning, universitetet i Bergen. https://www.npd.no/globalassets/1-npd/fakta/havbunnsmineraler/fagutredni...
Begrepet «aksedal» er oversatt fra engelsk «rift valley» og beskriver storskala landformer knyttet til spredningsaksen mellom kontinentalplater der jordplatene driver fra hverandre, også kalt divergente plategrenser, eller der nye divergente plategrenser er i ferd med å dannes. Aksedal er det nedsunkete området som følger plategrensens akse. Aksedalene er avgrenset på begge sider av fjellrygger/platåer. Langs oseanske spredningsrygger kalles aksedal og fjellrygger samlet for midthavsrygger. Den Atlantiske Midthavsryggen er eksempel på det. Siden aksedaler er knyttet til divergente plategrenser, er aktive vulkaner og forkastninger vanlig i og nær aksedalene. Aksedaler er store landformer, som varierer i bredde fra noen kilometer til over 100 kilometer.
I norsk territorium finner vi aksedal langs den Atlantiske Midthavsryggen. Denne kan følges 1150 km fra Jan Mayen til Framstredet mellom Svalbard og Grønland, Mohns- og Knipovichryggene. Lengre sør finner vi Ægir-ryggen som inneholder en fossil aksedal. Denne spredningsryggen var aktiv i tidlige stadier i dannelsen av Atlanterhavet.
Forskning i dyphavet har gjennom mer enn 60 år brakt fram betydelig vitenskapelig dokumentasjon om landformens dannelse og utbredelse i verden. Selv om landformen er kartlagt i grov skala i norsk territorium de siste 20 år, gjenstår betydelig arbeid før landformen og tilhørende systemer er svært godt dokumentert og vitenskapelig publisert.
Denne enheten er ikke inkludert i NiN versjon 2.3.
Dalføret som følger sentralaksen på den Atlantiske Midthavsryggen er et eksempel på en oseansk aksedal. I Mohns- og Knipovichryggene er dalbunnen rundt 10-15 km bred og avgrenses av fjellsider, forkastningsplan, som heller inn mot dalføret. Høydeforskjellen mellom dalbunn og fjellområder er i gjennomsnitt omkring 1000 meter, men kan være opp mot 3000 meter. Ægir-ryggen har en bredere aksedal som er opptil 25 kilometer bred. Osloriften,som strekker seg fra vest for Nord-Jylland til Rendalen, var en aktiv aksedal i Permtiden for fra 300 til 250 millioner år siden, men er i dag som landform så modifisert av seinere geologiske prosesser at betegnelsen aksedal ikke lengre benyttes. Riftdalen i Øst-Afrika er eksempel på en aktiv, kontinental aksedal. Det afrikanske kontinentet er i ferd med å splittes, og langs Riftdalen er kontinentet strukket og terrenget har sunket betydelig ned langs forkastninger.
Pedersen, R B, Olsen, B R, Barreyre, T, Bjerga, A, Denny, A, Eilertsen, M H, Fer, I, Haflidason, H, Hestetun. J T, Jørgensen, S, Ribeiro, P A, Steen, I H, Stubseid, H, Tandberg, A H S og Thorseth, I (2021) Fagutredning mineralressurser i Norskehavet - Landskapstrekk, naturtyper og bentiske økosystemer, Senter for Dyphavsforskning, Universitetet i Bergen: 71s. https://oceanrep.geomar.de/id/eprint/57682/1/vedlegg-3.-senter-for-dypha...