Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Forkastnings- og oppsprekkingslandformer chevron_right Forkastningsrygg

Forkastningsrygg

FL-E02

Hovedtype

Oppstikkende del av terrenget med undergrunn som er avgrenset av forkastninger.

Forkastningsrygger dannes når berggrunnen brytes opp langs sprø deformasjonssoner og det oppstår segmenter som er forskjøvet i forhold til hverandre, og der noen segmenter danner markerte rygger i terrenget. Selve forkastningsplanet som avgrenser forkastningsryggene kan være steil i form av en forkastningsvegg eller slak i form av en forkastningsskråning. Øvre kant av forkastningsskråningen eller forkastningsveggen kalles forkastningskant. Søkket mellom forkastningsrygger kalles ofte forkastningsbasseng. Forkastningsrygger kan oppstå på ulik måte avhengig av bevegelsestype. Ved strekking av jordskorpa oppstår det som kalles normalforkastninger. Horst er betegnelsen på symmetrisk forkastningsrygg avgrenset på minst to sider av lavere terreng som er nedforsenket langs normalforkastninger. Halvgraben er en asymmetrisk forkastningsrygg avgrenset på minst en side av et lavere terreng langs en normalforkastning. Slike forkastningsrygger kan være rotert, det vil si at terrengoverflaten er skråstilt. Ved sideveis-bevegelser i jordskorpa oppstår forkastninger der berggrunnsegmenter er forskjøvet sidelengs i forhold til hverandre. I slike områder kan det dannes langstrakte forkastningsrygger som utgjør lite påvirkete høydedrag mellom forkastningsdaler. Forkastninger som dannes der jordskorpa presses sammen kalles reversforkastninger. Her vil en bergartsmasse skyves oppå en annen og den oppstigende delen danne en rygg eller et platå i forhold til omkringliggende områder. Forkastningsrygger er som landform sterkt knyttet til aktive systemer. Når aktiviteten slutter, blir landformen raskt endret gjennom forvitring og erosjon til andre landformer. I noen tilfeller kan landformen likevel være gjenkjennbar og fremstå intakt, selv om forkastningsaktiviteten for lengst er over. I slike tilfeller kan dokumentasjon av mekanismene bak dannelse av forkastningsrygg forsvare bruk av forkastningsrygg som beskrivelse på landformen.

Landformen finnes først og fremst på havbunnen langs den Midt-Atlantiske ryggen. I grove trekk er det halvgraben-strukturer som dominerer, det vil si asymmetriske forkastningsrygger med skråstilt havbunn, avgrenset mot forkastningsvegger eller forkastningsskråninger. I områder med mye sideveis bevegelse finnes forkastningsrygger som langstrakte rygger, avgrenset på begge sider av forkastningsdaler, der deformasjon og oppsprekning har ført til hurtig erosjon. På fastlandet er landformen svært uvanlig, siden definisjonen fordrer aktive forkastningssystemer som er i stand til å modifisere topografien vesentlig. Det finnes imidlertid enkelte intakte, fossile forkastningsrygger, for eksempel i indre Oslofjord.

Forkastningsrygger kan forveksles med andre rygger i terrenget. Slike kan i en del tilfeller også være avgrenset av for lengst inaktive forkastninger, men hvor erosjonen har fått tak i det erosjonssvake forkastningsområdet, selektiv erosjon. For å definere landformen som forkastningsrygg må aktiv forkastningsaktivitet eller tidligere aktive prosesser der landformen fremstår intakt i forhold til disse dokumenteres.

Landformen er godt dokumentert, kjent og vitenskapelig publisert. Den er imidlertid ikke landsdekkende kartlagt på fastlandet, og på havbunnen gjenstår også mye kartlegging.

Denne enheten er ikke inkludert i NiN versjon 2.3.

Det finnes mange kartlagte eksempler på forkastningsrygger langs Mohnsryggen nord for Jan Mayen. Her finnes et mangfold av forkastningsrygger og andre strukturer knyttet til havbunnsspredningen i området som er typisk for slike midthavsrygger. Et eksempel fra fastlandet som ikke er aktiv er Nesodden, en fossil forkastningsrygg, horst, dannet ved åpning av Osloriften for nærmere 300 millioner år siden.

Forkastningsrygger kan variere fra å være oppstikkende egger ved avslutning av et flattliggende eller skråstilte platå, til markerte rygger med forkastningsvegger eller skråninger på begge sider. Landformen kan variere i i lengde fra noen titalls meter til hundrevis av kilometer, og i høyde fra noen meter til over tusen.

Pedersen, R B, Olsen, B R, Barreyre, T, Bjerga, A, Denny, A, Eilertsen, M H, Fer, I, Haflidason, H, Hestetun J T, Jørgensen, S, Ribeiro, P A, Steen, I H, Stubseid, H, Tandberg, A H S og Thorseth, I (2021) Fagutredning mineralressurser i Norskehavet - Landskapstrekk, naturtyper og bentiske økosystemer, Senter for Dyphavsforskning, Universitetet i Bergen: 71s https://oceanrep.geomar.de/id/eprint/57682/1/vedlegg-3.-senter-for-dypha...