Isinnfrysingsmark

NA-TE09

Hovedtype

Hovedtypen omfatter åpen fastmark i bunnen av groper i terrenget, som er preget av frostprosesser og/eller periodevis vanndekning.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TE09 Isinnfrysingsmark forekommer i forsenkninger i landskapet, ofte som en åpning i et ellers skogkledd landskap. Hovedtypen finnes på to ulike substrattyper, i dødisgroper og i groper i karstlandskap.De aller fleste groper i terrenget, er fylt med innsjøer eller våtmark. Det gjelder også groper i veldrenerte dødislandskap (bre-, bresjø- og elveavsetninger), og skyldes at sedimentene etter hvert ’kittes sammen’ av humusstoffer og andre utfelte kjemiske forbindelser som hindrer vann som renner inn i gropa å trekke ned gjennom grunnen. Noen få groper forblir imidlertid fastmarkssystemer uten våtmarkspreg, for eksempel fordi løsmassene består av sand eller grus og er spesielt veldrenerte. Fra Rondane beskriver Dahl (1957) hvordan vegetasjonen i bunnen av slike groper noen år fryser inn i is. Navnet 'isinnfrysingsmark' skyldes hypotesen om at den spesielle, tuete fastmarksvegetasjonen som finnes en del steder i bunnen av dødisgroper både over og under skoggrensa, og som inkluderes i hovedtypen LM-IF Isinnfrysingsmark, forårsakes av at marka ikke slipper gjennom vann som tilføres etter at telen har satt seg om høsten. Alt vann som tilføres frossen mark, for eksempel i snøsmeltinga om våren eller på seinhøsten, fryser til is eller bli langvarig stående vann. Tendensen til tuedannelse som vi finner på slike steder, med forekomst av flekker med naken sand og smyle Avenella flexuosa og sølvbunke Deschampsia cespitosa som dominerende arter, tyder på periodevis sterk frostheving og annen frostbetinget forstyrrelse. Faren for innfrysing i is begrenser artsutvalget i isinnfrysingsmarka, både av karplanter, moser og lav. Arter som synes å trives godt under slike forhold er storbjørnemose Polytrichum commune, filtbjørnemose Polytrichum strictum, klobleikmose Sanionia uncinata, islandslav Cetraria islandica og snøskjerpe Cetrariella delisei.Også i karstlandskap, det vil si områder med ujevn overflate på kalkrik berggrunn, finnes åpne groper i terrenget som forblir veldrenerte fastmarkssystemer. Det skyldes rikelig forekomst av sprekker og hulrom i berget, som kan være 'perforert' på grunn av kjemisk forvitring av karbonatbergartene. På samme vis som i dødisgropene, kan bunnen i karstgropene fryse til om høsten, slik at gropene fylles med vann og/eller is for lengre perioder. Da utsettes vegetasjonen for isskuring. i Eiker (Buskerud), der slike groper er nokså vanlige, finner vi en karakteristisk artssammensetning med fuktmarkspreg, med blant andre blåkoll Prunella vulgaris, krypsoleie Ranunculus repens, mjødurt Filipendula ulmaria og skarmarikåpe Alchemilla wichurae.

NA-TE09 Isinnfrysingsmark er et åpent, disruptivt forstyrrelsespreget fastmarkssystem med LM-IF Isbetinget forstyrrelsesintensitet som definerende LKM (dLKM).

Hovedtypen forutsetter kjølige vintre med tele i bakken. De mest karakteristiske, velutviklete forekomstene av NA-TE09 Isinnfrysingsmark finner vi i dødisgroper i Nord-Østerdal (Folldal og omkringliggende områder) og i Rondane (Dahl 1957), som har et nedbørfattig, svakt kontinentalt klima. Karstgroptypen er kjent fra Eiker (Buskerud) og Kongsberg-området, men finnes sannsynligvis også andre steder med kalkrik berggrunn.

NA-TE09 Isinnfrysingsmark deles i tre grunntyper på grunnlag av LM-KA Kalkinnhold. Den kalkfattige grunntypen er typisk for de kontinentale dødisgropene, der det sannsynligvis også kan finnes intermediær isinnfrysingsmark. Den kalkrike typen er typisk for, og begrenset til, karstgroper.

NA-TE04 Langvarig oversvømt flommark og NA-TE09 Isinnfrysingsmark Begge hovedtypene forekommer i groper i terrenget, for eksempel dødisgroper. NA-TE09 finnes i dødisgroper og karstgroper som periodevis kan ha stående vann i bunnen, men som først og fremst bærer preg av frostaktivitet (tuedannelse, forekomst av nakent substrat). NA-TE04 finnes i groper som fylles med vann og forblir vannfylte gjennom vinteren og deler av våren. Frostprosesser spiller liten rolle i denne hovedtypen.

Vegetasjonen i isinnfryingspregete dødisgroper i Rondane er beskrevet av Dahl (1957). Forøvrig finnes ikke vegetasjonsøkologske undersøkelser, verken av de karakteriatiske dødisgropene med isinnfrysingsmark i Folldal-området eller karstgropene i Nedre Buskerud. Forklaringen på den spesielle artssammensetningen vi finner slike steder, at den er forårsaket av isinnfrysing, må anses som en ubekreftet hypotese inntil det foreligger bekreftende undersøkelser.

NA-TE09 Isinnfrysingsmark har samme definisjon og lik avgrensning mot andre hovedtyper som T20 Isinnfrysingsmark i NiN 2.3, men den kalkrike grunntypen som er knyttet til karstgroper var ikke erkjent som isinnfrysingsmark og del av denne hovedtypen i tidligere NiN-versjoner.