Klart kalkrik isinnfrysingsmark

Kartleggingsenheten forekommer i forsenkninger i dødisgroper på løsmasser som er så lett drenert at forsenkningene ikke fylles med vann. Dermed dannes heller ikke våtmarksvegetasjon. Isinnfrysingsmark forutsetter kjølige vintre med tele i bakken. Ved mye nedbør på frossen mark og i snøsmeltingen samles imidlertid vann i bunnen av forsenkningene, og enkelte år kan vegetasjonen fryse inn i is. Under slike forhold utvikles en heipreget vegetasjon med arter som tåler å fryse inn i is. Tendenser til tuedannelse, med forekomst av flekker med naken sand og smyle Avenella flexuosa og sølvbunke Deschampsia cespitosa som dominerende arter, indikerer også frostprosesser. Faren for innfrysing i is begrenser artsutvalget i isinnfrysingsmark, både av karplanter, moser og lav. Vegetasjonen er heipreget med flerårige urter og gress, iblant innslag av lyngvekster. Både moser og lav er vanlig i bunnsjiktet. Tresjikt mangler, men spredte busker kan forekomme. Arter som synes å trives godt under slike forhold er storbjørnemose Polytrichum commune, filtbjørnemose Polytrichum strictum, klobleikmose Sanionia uncinata, islandslav Cetraria islandica og snøskjerpe Cetrariella delisei. I tillegg til disse artene forekommer også arter som krever kalkrik mark, eksempelvis harerug Bistorta vivipara, bakkestjerne Erigeron acris, flekkmure Ptentilla crantzii og fjellfrøstjerne Thalictrum alpinum. Artssammensetningen i de lavalpine dødisgropene minner noe om artssammensetningen i snøleier, men isinnfrysingsmark skiller seg fra vegetasjonen i snøleier ved andre dominansforhold og et mer begrenset artsutvalg. Typiske arter på slike steder er krekling Empetrum nigrum, greplyng Kalmia procumbens, stivstarr Carex bigelowii og smyle Avenella flexuosa. Den brune laven snøskjerpe Cetrariella delisei dominerer ofte i bunnsjiktet.

Også i karstlandskap, det vil si områder med ujevn overflate på kalkrik berggrunn, finnes åpne groper i terrenget som forblir veldrenerte fastmarkssystemer. På samme vis som i dødisgropene, kan bunnen i karstgropene fryse til om høsten, slik at gropene fylles med vann og/eller is for lengre perioder. Her påvirkes vegetasjonen av iskuring. En karakteristisk artssammensetning med fuktmarkspreg, med blant andre blåkoll Prunella vulgaris, krypsoleie Ranunculus repens, mjødurt Filipendula ulmaria og skarmarikåpe Alchemilla wichurae kan finnes på slike steder. Kartleggingsenheten har forekomster med kalkkrevende arter og ofte mer urter enn i TE09-M005-01 Kalkfattig isinnfrysingsmark og TE09-M005-02 Intermediær til litt kalkrik isinnfrysingsmark.

• Identifisering

  Forsenkninger med kartleggingsenheten ses tydelig på flybilder med god oppløsning. Den skilles godt fra omkringliggende skog og lavdominert hei øverst i gropene ved å ha en tuet struktur.

• Utbredelse og forekomst

  Utbredelsen til kartleggingsenheten er lite kjent. De mest karakteristiske, velutviklete forekomstene av NA-TE09 Isinnfrysingsmark finner vi i dødisgroper i Nord-Østerdal (Folldal og omkringliggende områder) og i Rondane (Dahl 1957), som har et nedbørfattig, svakt kontinentalt klima. Karstgroptypen er kjent fra Eiker (Buskerud) og Kongsberg-området, men finnes sannsynligvis også andre steder med kalkrik berggrunn. De er beskrevet både fra lavalpin og nordboreal bioklimatisk sone, men finnes muligens også lavere, men forutsetter kjølige vintre med tele i bakken. Karst-typen kan muligens forekomme fra boreonemoral bioklimatisk sone og høyere.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TE09-M005-03. NA-TE04 Langvarig oversvømt flommark finnes i groper som fylles med vann og forblir vannfylte gjennom vinteren og deler av våren. Frostprosesser spiller liten rolle i denne hovedtypen.