Hovedtypen omfatter økosystemer på vindutsatte, konvekse terrengformer (topper og rygger) i fjellet og i Arktis, som mangler stabilt snødekke om vinteren.
NA-TD06 Rabbe er en arktisk-alpin natursystem-type som er betinget av at sterk vindpåvirkning forårsaker mangel på stabilt snødekke om vinteren. NA-TD06 Rabbe finnes på konvekse terrengformer – fjelltopper, koller, rygger og svakt konvekse, bratte skråninger der vinden får godt tak. På grunn av relativt likartet snøfordeling fra år til år, som skyldes at den framherskende vindretningen om vinteren i fjellet ofte er den samme – omkring nord (se beskrivelsen av LM-VI Vindutsatthet), er ofte overgangen mellom lavdominert fjellhei og avblåst rabbe relativt skarp, markert ved skifte fra dominans av vedplanter som dvergbjørk Betula nana, vierarter Salix spp., lyngarter og reinlav-arter Cladonia spp. til dominans av de vindherdige, gule lavartene (\vindlavene\) rabbeskjegg Alectoria ochroleuca, gulskinn Flavocetraria nivalis og gulskjerpe Flavocetraria cucullata. For å kunne leve på rabber, må karplanter tåle mekanisk slitasje (snø- og isskuring om vinteren) og stor uttørkingsfare. Vanlige tilpasninger til de ekstreme forholdene på rabber er for eksempel tette tuer eller matter og hårete blad. Typiske eksempler på tuedannende karplantearter er fjellpryd Diapensia lapponica og fjellsmelle Silene acaulis, mens levermosen kølleåmemose Gymnomitrion corallioides er eksempel på en mattedannende art som vokser tett tiltrykt substratet. Ekstra sterk vindvirkning kan medføre deflasjon, det vil si flekker av naken grus der finmaterialet er erodert bort.
NA-TD06 Rabbe omfatter vindeksponert, åpen fastmark i arktisk-alpine områder, og er definert av LM-VI Vindutsatthet med LM-VI_b sterkt vindpreget som inngangsverdi.
Rabber dekker vanligvis små arealer, men kan i kontinentale fjellstrøk med små snømengder (østlige deler av fjellkjeden, i indre strøk av Nord-Norge og på Svalbard) dekke store, sammenhengende arealer.
NA-TD06 Rabbe deles i fem grunntyper hvorav fire representerer ulike hovedtypetilpassete trinn langs KA Kalkinnhold, henholdsvis: kalkfattig rabbe (LM-KA_bc), intermediær til litt kalkrik rabbe (LM-KA_def), klart kalkrik rabbe (LM-KA_ghi) og saltanriket rabbe (LM-KA_j). Sistnevnte inngår i konseptet \arktisk steppe\, som er omtalt nærmere i utfyllende opplysninger. Den femte grunntypen omfatter deflasjonsrabber (LM-VI_y) med eksponert mineralsubstrat, mer eller mindre uten vegetasjon.
Omfanget av systematisk, miljømessig betinget variasjon innenfor hovedtypen NA-TD06 Rabbe er lite kjent, og lista med tre oLKM er derfor tentativ:
LM-HH Høstingsintensitet: Denne variabelen åpner for å angi preg av tamreinbeite på rabber (KM-HH_a lav utnyttingsgrad). Snøbare rabber er viktig som vinterbeiteressurs for rein, og redusert lavdekning er derfor et karakteristisk trekk i rabbevegetasjonen i områder med stort beitetrykk.
LM-NB Naturlig beiting (ville dyr): Denne variabelen gjør det mulig å angi langvarig preg av beiting av ville dyr, f.eks. villrein. Et tydelig tegn på beitepåvirkning er rikelig forekomst av dyremøkk. Reinbeitepåvirkete fjellheier med redusert lavdekning finnes først og fremst i kontinentale områder med tynt snødekke om vinteren.
LM-OF Oppfrysing åpner for å beskrive arktisk-alpin grashei som er LM-OF_a litt oppfrysingspreget, men der oppfrysingspreget ikke er tilstrekkelig til å gi grunnlag for tilordning til NA-TE05 Oppfrysingsmark. Rabber med oppdrysingspreg er ikke uvanlig på Svalbard, men finnes knapt på fastlandet.
NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside og NA-TD06 Rabbe Den økologske grensa mellom de to hovedtypene trekkes ved nedre grense for rabbe, som mangler stabilt snødekke om vinteren og de fleste steder gir seg klart utslag i en artssammensetning som skifter fra dominans av gule (og noen mørke) vindlav, først og fremst rabbeskjegg Alectoria ochroleuca, gulskjerpe Flavocetraria cucullata og gulskinn Flavocetraria nivalis til reinlav Cladonia subg. Cladina og kvitkrull Cladonia stellaris. Dvergbusker mangler også på rabbene eller forekommer bare som små, krypende individer.
NA-TA04 Arktisk-alpin grashei og NA-TD06 Rabbe Grensa mellom de to hovedtypene trekkes ved nedre grense for rabbe, som mangler stabilt snødekke om vinteren og de fleste steder gir seg klart utslag i en artssammensetning som skifter fra dominans av gule (og noen mørke) vindlav, først og fremst rabbeskjegg Alectoria ochroleuca, gulskjerpe Flavocetraria cucullata og gulskinn Flavocetraria nivalis.
NA-TD06 omfatter hovedtypen T14 i NiN 2.3 med samme navn og deler av T10 Arktisk steppe i NiN 2.3 (se utfyllende opplysninger).
Variasjonen i artssammensetning innenfor hovedtypen i ulike deler av Norge er beskrevet i de klassiske monografiene over norsk fjellvegetasjon (Nordhagen 1928, 1943, Dahl 1957). Økland og Bendiksen (1985) gir en oversikt over regional variasjon i rabbevegetasjon i Fennoskandia.
- Arktisk steppe I de klart kontinentale områdene på Svalbard i Wijdefjorden med sidefjorder finnes utforminger av NA-TD06 og TA03 med jordsmonn preget av oppadgående vanntransport, saltanriking nær jordoverflata og pH vanligvis i intervallet 8,5–10,5 (Elvebakk og Nilsen 2002, Eidesen et al. 2018). Denne naturen er beskrevet som hovedtypen T10 Arktisk steppe i NiN 2, betinget av egen LKM, AS Arid terrestrisk salinitet. I NiN 3 blir denne naturen beskrevet som LM-KA_j saltanriket og inkludert som to grunntyper i NA-TA03 og én grunntype i NA-TD06. Rabbe på saltanriket mark kjennetegnes av særpregete samfunn med spredte graminider og urter, hvorav flere sjeldne arter. Eksempler er stridrapp Poa hartzii, polarsaltgras Puccinellia angustata og svalbardsaltgras Puccinelia svalbardensis. Bunnsjiktet er sparsomt utviklet.
Dahl E (1957) Rondane: mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. Skrifter Norske Videnskaps-Akademi Oslo. I. Matematisk-naturvidenskapelig Klasse 1956: 3: 1-374.
Eidesen PB, Arnesen G, Elven R og Søli G (2018) Kartlegging av Ringhorndalen, Wijdefjorden: en uutforsket arktisk oase. Svalbards miljøvernfond, Longyearbyen.
Elvebakk A og Nilsen L (2002) Indre Wijdefjorden med sidefjordar: eit botanisk unikt steppeområde. Rapport til Sysselmannen på Svalbard. Universitetet i Tromsø, Tromsø..
Nordhagen R (1928) Die Vegetation und Flora des Sylenegebietes. Skrifter Norske Videnskaps-Akademi Oslo. I. Matematisk-naturvidenskapelig Klasse 1927: 1: 1-612.
Nordhagen R (1943) Sikilsdalen og Norges fjellbeiter. Bergens Museums Skrifter 22: 1-607.
Økland RH og Bendiksen E (1985) The vegetation of the forest-alpine transition in the Grunningsdalen area, Telemark, SE Norway. Sommerfeltia 2: 1-224
