Helofytt-ferskvannssump

NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump finnes på grunn og gjerne litt beskyttet bunn i alle typer innsjøer med fin NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og svært stilleflytende og beskyttet fin sedimentbunn i elv.

NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump inneholder to underordnede miljøvariabler (oLKM) som kan benyttes til å beskrive variasjonen innenfor de tre grunntypene i større detalj: LM-HH Høstingsintensitet kan brukes til å beskrive variasjon i graden av utnytting til jordbruksformål, fortrinnsvis husdyrbeite. LM-HT Tråkkintensitet kan brukes til å beskrive variasjon i intensiteten av tråkk fra beitende husdyr.

NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn og NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av makrohelofytter på 25 % i vekstsesongen. For eksempel vil en enkelt elvesnelle Equisetum fluviatile dekke et veldig lite areal og tettheten av strå må være høy før dekningsgraden skal overstige 25 %. Her må det utøves skjønn, men en glissen bestand av elvesnelle skal tilordnes NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-LB02 Innsjø-undervannseng. Grensa mellom helofyttsump og undervannseng, både i innsjø og elv, skal trekkes der langskuddsplantene dominerer over helofyttartene. Blandingsbestander av helofytter og langskuddplanter må ha en samlet dekningsgrad større enn 25 % for å tilordnes en av typene. NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-MB01 Marin helofyttsump Grenselinja mellom ferskvannsbunnsystemer og marine bunnsystemer går der vannet har en saltholdighet på mer enn 0,5 ‰. Begge hovedtypene forutsetter at bunnen er dekket av vann mer enn 50 % av tida, det vil si at den er plassert i hydrolittoral- eller sublittoralbeltet. NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-OA02 Elvesedimentbunn Grensa mellom disse hovedtypene trekkes ved en dekningsgrad av makrohelofytter på 25 % i vekstsesongen. For eksempel vil en enkelt elvesnelle Equisetum fluviatile dekke et veldig lite areal og tettheten av strå må være høy før dekningsgraden skal overstige 25 %. Her må det utøves skjønn, men en glissen bestand av elvesnelle skal tilordnes NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. Merk at makrohelofytt-dominerte bestander i elv skal tilordnes innsjøbunn-typen NA-LB01 fordi kravene i NiN om hvor stor forskjellen i artssammensetning må være for å opprette en hovedtype, ikke gir grunnlag for å opprette en egen hovedtype for elve-helofyttbunn. NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-OB01 Elve-undervannseng. Grensa mellom helofyttsump og undervannseng, både i innsjø og elv, skal trekkes der langskuddsplantene dominerer over helofyttartene. Blandingsbestander av helofytter og langskuddplanter må ha en samlet dekningsgrad større enn 25 % for å tilordnes en av typene. NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-TE08 Flommarkseng Grensa mellom disse hovedtypene markerer grensa mellom hovedtypegruppen NA-L ferskvannsbunnsystemer og NA-T Fastmarkssystemer. Grenselinja følger i utgangspunktet i medianvannstanden, dvs. det arealet som er vanndekt mer enn 50 % av tiden. Helofyttartene kan imidlertid vokse et stykke inn på fastmark, men bør da regnes til NA-TE08 Flommarkseng. Nær grensa til flomfastmark vil ofte ulike landtilknyttede planter dukke opp. I de indre delene (over medianvannstanden) består helofyttsumpen ofte av blandingsbestander med arter som selsnepe Cicuta virosa og sverdlilje Iris pseudaorus, som også kan danne små bestander på helt grunt vann (< 0,5 m dyp). NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump og NA-VA01 Åpen jordvannsmyr Grensa mellom LB01 Helofyttsump og natursystemer i hovedtypegruppe NA-V Våtmarkssystemer, det vil i de aller fleste tilfeller si NA-VA01 Åpen jordvannsmyr, skal i utgangspunktet trekkes mellom steder med sterk dominans av mer våtmarkspregede arter og der helofyttene spiller en mindre rolle. Hovedregelen er at grenselinjen skal trekkes ved medianvannstanden, det vil si at bunn som er dekket av vann mer enn 50 % av tida skal regnes til ferskvannsbunnsystemene. I de aller fleste tilfeller mangler sammenhengende torvmosematter, som kjennetegner våtmarkssystemer, under medianvannstandsnivået. Også helofyttsump kan imidlertid forekomme på torvbunn. En rekke arter med hovedforekomst i våtmark kan også forekomme i tilgrensende helofyttsump. Eksempler på arter som er vanlige slike steder, er myrhatt Comarum palustre og bukkeblad Menyanthes trifoliata. Disse artene kan danne middels store, delvis flytende bestander, men har røtter på land/i vannkanten. Det samme gjelder myrkongle Calla palustris og kalmusrot Acorus calamus. Andre våtmarksarter som kan forekomme i helofyttsumpa er vassrørkvein Calamagrostis canescens, strandrør Phalaris arundinacea, bekkeblom Calta palustris, gulldusk Lysimachia thyrsiflora og fredløs Lysimachia vulgaris*.

NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump er normal hovedtype med strukturerende artsgruppe, og omfatter bestander av makrohelofytter som vokser nedenfor medianvannstanden i ferskvann og har en dekningsgrad på mer enn 25 %. Hovedtypen omfatter både helofyttbestander i innsjøer og i elver. Mange av helofyttene kan vokse over medianvannstanden, men regnes ikke da lenger til NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump. Helofyttbestander under medianvannstanden huser et karakteristisk samfunn av påvekstorganismer

NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump er delt inn i tre grunntyper basert på variasjonen innenfor én miljøvariabel: LM-KA Kalkinnhold (vLKM):. For denne hovedtypen er variabelen delt inn i tre hovedtypetilpassede trinn: kalkfattig (LM-KA_abcd, < 4 mg Ca/l), moderat kalkrik (LM-KA_efg, 4-20 mg Ca/l) og svært kalkrik (LM-KA_hi, > 20 mg Ca/l).

Hovedtypen tilsvarer L4 Helofyttsump i NiN versjon 2.3, men navnet er endret. Innholdet og avgrensningen er imidlertid uendret.

Det er god dokumentasjon av koblingen mellom flora og fauna til levested i NA-LB01 Helofytt-ferskvannssump.

-Tradisjonell utnytting NA-LB01 Helofyttsump omfatter produktive systemer, og plantene ble mange steder utnyttet som fôrressurs. Helofyttsumper ble både slått og beitet. Såvel elvesnelle som starr-arter Carex spp. ble høstet. Utnyttelse av helofytter til slått avtok parallelt med bruken av utmarka til høsting av fôr, omkring forrige århundreskifte. '-Makrohelofytter som vekstform Makrohelofyttene tar opp CO2 fra lufta og mineralnæring fra sedimentet. Takrør kan utvikle røtter ved strå-leddene og sjøsivaks utvikler ofte undervannsskudd. Disse artene kan derfor også ta opp næring fra vannet. Selve vannkvaliteten antas å ha mindre betydning for utbredelsen av makrohelofytter og for artssammensetningen i helofyttsumpen, bortsett fra ytre deler av helofyttbeltet hvor vannkvaliteten vil kunne ha betydning for hvor dypt artene kan vokse. Sedimentenes egenskaper, inkludert innhold av organisk materiale og mineralnæringsstoffer, antas å være viktige for hvor det dannes helofyttbelter. Tettheten av helofytter ser ut til å være størst på kalkrik bunn. Både makrohelofyttene og andre helofytter responderer på aktivitet på land, for eksempel jordbruksaktivitet, og fungerer dessuten som et filter for næringstilførsler fra land. '- Vassdragsregulering Regulering av elver og innsjøer, med tilhørende endringer i vannstands- og vannføringsforhold, kan ha stor innvirkning på helofyttbestandene. Ofte får helofyttbeltet en større utbredelse der reguleringsregimet fører til lav vårvannstand og redusert lengde på flomperioden, sammenlignet med situasjonen før reguleringen. '-Dominansutforminger Helofyttsump består hovedsakelig av 6 dominanstyper: (1) vegetasjon med vanlige starr-arter Carex spp., (2) reinbestand av elvesnelle Equisetum fluviatile på kalkfattige steder, (3) reinbestand av takrør Phragmites australis, (4) reinbestand av sjøsivaks Schoenoplectus lacustris, (5) vegetasjon med storvokste starr-arter (rikstarr-sump) i kalkrike områder, og (6) bestander av makrohelofytter som bare finnes på næringsrike steder. Elvesnelle kan forekomme langs hele kalkinholdsgradienten, også på svært kalkrike steder. Vegetasjon med vanlige starr-arter, dominansutforming (1), er dominert av flaskestarr Carex rostrata, sennegras Carex vesicaria, nordlandstarr Carex aquatilis, eventuelt også trådstarr Carex lasiocarpa, i enarts- eller blandingsbestander. Utformingen danner en brem langs land ut til maksimalt 0,5 m dyp. Rikstarr-sumpen, dominansutfirming (5), inneholder ofte av reinbestander av én enkelt starr-art. De vanligst forekommende artene er de storvokste starr-artene stautstarr Carex acutiformis, bunkestarr Carex elata, toppstarr Carex paniculata, dronningstarr Carex pseudocyperus, blærestarr Carex rhynchophysa og kjempestarr Carex riparia, men også duskstarr Carex disticha og taglstarr Carex appropinquata kan finnes i slike bestander. Et flertall av dsse artene er varmekjære og har en sørøstlig utbredelse i Norge, det vil si at de bare finnes i lavlandet på Østlandet. Dominansutforming (6), med makrohelofytter som bare finnes på næringsrike steder, omfatter brei dunkjevle Typha latifolia, smal dunkjevle Typha angustifolia og kjempepiggknopp Sparganium erectum. De to førstnevnte kan danne middels store reinbestander, mens kjempepiggknopp gjerne danner små bestander eller forekommer i grupper med noen få planter. I eller i tilknytning til slik vegetasjon finner vi ofte også sverdlilje Iris psudacourus, kjempesøtgras Glyceria maxima og selsnepe Cicuta virosa.