Hovedtypen omfatter gras- og urtedominert, åpen, ikke torvdannende våtmark med klart hevdpreg, tilrettelagt for høsting i form av slått eller husdyrbeite.
NA-VK02 Semi-naturlig våteng omfatter åpen, ikke torvproduserende våtmark som er tilrettelagt for høsting av gras og urter høstes ved husdyrbeite eller slått. Tilretteleggingen kan bestå i at marka ryddes for vedvekster (trær og busker), lett grøfting og/eller, ved tilrettelegging for slått, rydding av markoverflata for stein og fysisk fjerning av tuer og andre ujevnheter. Bruk av utmarksressursene til beite og høsting av vinterfôr, både på våtmark og på fastmark, var en forutsetning for jordbruk i store deler av Norge fram til handelsgjødsel (kunstgjødsel) kom i vanlig bruk mellom første og andre verdenskrig (1920- og 1930-tallet). Våtenger har trolig først og fremst oppstått ved rydding av trær og busker og gradvis omforming lite endret natur i flombeltet, for eksempel på elvesletter og sedimentflater langs bekker, til beite- og slåttemark. Sannsynligvis har utgangspunktet først og fremst vært NA-VF02 Strandsumpskogsmark. Omkring 1950 hadde bruken av våtmarker som semi-naturlig slåttemark opphørt, men utmarksbeite pågår fortsatt. De aller fleste semi-naturlige våtmarker som tidligere ble slått har nå mistet slåttemarkspreget, men kan i stedet ha fått et tydelig beitemarkspreg. Levninger etter tidIigere tiders bruk som slåttemark er imidlertid fortsatt synlige mange steder, for eksempel som fysiske objekter (utløer og gjerder). Feltsjiktet i NA-VK02 Semi-naturlig våteng varierer fra relativt artsfattig til artsrikt er ogrelativt tett, lavvokst til middels høyt og dominert av urter og grasvekster. Den arten som kanskje aller sterkest gir den semi-naturlige våtenga sitt visuelle preg, er bekkeblom Caltha palustris med sine store, guloransje blomter. Andre vanlige arter i NA-VK02 Semi-naturlig våteng er sølvbunke Deschampsia cespitosa, krypkvein Agrostis stolonifera, slåttestarr Carex nigra og trådsiv Juncus filiformis. Slåttepreget og beitepreget semi-naturlig våteng skiller seg noe med hensyn til artssammensetning. Høyt beitetrykk gir beitevåtengene et sterkt preg av tråkk, slik at disse i våte perioder kan bli svært ‘gjørmete’ og ‘tuete'. De gode fuktighetsforholdene gjør at gjengroing etter opphør av bruk går raskt. Historiske semi-naturlige våtenger som ikke er holdt åpne av beiting har derfor ofte nådd ettersuksesjonsstadiet, og blitt NA-VF02 Strandsumpskogsmark.
NA-VK02 Semi-naturlig våteng omfatter semi-naturlig, ikke torvproduserende våtmark som er tilrettelagt for høsting i form av slått eller husdyrbeite.
Omforming, først og fremst av NA-VF02 Strandsumpskogsmark, til NA-VK02 Semi-naturlig våtmark har forekommet over hele landet der forholdene (nærhet til gårder, adkomst) lå til rette for det og det var behov for utvidelse av beite- eller slåttemarksarealet.
NA-TK02 Semi-naturlig våteng deles inn i fire grunntyper på grunnlag av variasjon langs to miljøvariabler:
LM-KA Kalkinnhold (vLKM): Innholdet av mineralnæringsstoffer i marka er betinget av kalkinnholdet i vanntilførselen og i sedimentene, som i sin tur avhenger av berggrunnen i nedslagsfeltet. De tre hovedtypetilpassete trinnene av LM-KA i NA-VK02 Semi-naturlig våteng er: kalkfattig (LM-KA_bcd), intermediær (LM-KA_ef) og kalkrik (LM-KA_ghi) våteng. Kalkfattige semi-naturlige våtenger domineres av vanlige og lite kravfulle våtmarksarter som krypkvein Agrostis stolonifera, bekkeblom Caltha palustris, slåttestarr Carex nigra, myrhatt Comarum palustre, trådsiv Juncus filiformis og bukkeblad Menyanthes trifoliata. Sølvbunke Deschampsia cespitosa er vanlig i beitepreget våteng, uansett kalkinnhold. Med økende kalkinnhold (LM-KA_ef) øker artstifanget, og arter som engkarse Cardamine pratensis, enghumleblom Geum rivale, hanekam Lychnis flos-cuculi, krypsoleie Ranunculus repens, bekkestjerneblom Stellaria alsine og bekkeveronika Veronica beccabunga er vanlige. Mjødurt Filipendula ulmaria, som også er vanlig, øker sterkt etter opphør av bruk. Kalkrike våtenger (LM-KA_ghi) kan være svært artsrike og inneholde mindre vanlige arter som loppestarr Carex pulicaris, engstarr Carex hostiana, marigras Hierochloë odorata og jåblom Parnassia palustris.
LM-KI Kildevannspåvirkning (bLKM): Graden av kildevannsegenskaper i vannet som tilføres myra, kan variere fra ikke kildevannspåvirket (LM-KI_0) til svært klart kildevannspåvirket (LM-KI_c). Som i NA-VA01 Åpen jordvannsmyr fordeles denne variasjonen på to grunntyper, der "kildeeng" betegner våtenger med LM-KI_bc. Kildevannspåvirkning kommer til uttrykk ved innslag av arter med tyngdepunkt i kilder, for eksempel bekkekarse Cardamine amara og kildemoser Philonotis spp.
Variasjon innenfor de fire grunntypene av NA-TK02 Semi-naturlig våteng kan beskrives ved hjelp av tre variabler (oLKM):
LM-HR Hevdregime åpner for å skille mellom beiting (LM-HR_A), slått (LM_HR_C) eller en kombinasjon av beiting og slått (LM-HR_B) som preggivende hevdform. Beitepreget våteng har ofte en tuet overflate, på elvesletter f.eks. med høye tuer av tuestarr Carex cespitosa, stolpestarr Carex nigra ssp. juncea eller blåtopp Molinia cerulea. Bekkeblom Caltha palustris, nitrofile arter som for eksempel krypsoleie Ranunculus repens og arter med pigger eller torner, som myrtistel Cirsium palustre, foretrekker beiteeng. Hanekam Lychnis flos-cuculi* er et eksempel på en art som foretrekker slåtteeng.
LM-TV Tørrleggingsvarighet: NA-VK02 Semi-naturlig våteng finnes først og fremst i flombeltet i tilknytning til innsjøer, men kan også forekomme langs svært roligflytende elver og bekker. Denne variabelen kan brukes til å beskrive hovedtypens plassering i flombeltesoneringen fra geolittoral til supralittoral.
LM-VT Vanntilførsel (bLKM) åpner for å skille mellom "innsjø-våteng" (LM-VT_A) langs innsjøstrender, "elve-våteng" (LM-VT_B) og "havstrand-våteng" (LM-VT_D) på forsumpet mark i supralittotalbeltet langs kysten, eventuelt også våteng betinget av jordvannstilførsel (LM-VT_0). Havstrand-våtenga tilføres sporadisk havvann i tillegg til at stedet har et høyt grunnvannsnivå.
NA-VK01 Slåttemyr og NA-VK02 Semi-naturlig våteng De to hovedtypene av semi-naturlige våtmarker skiller seg med hensyn til torvproduksjon: prinsippene for hovedtypeinndelingen av våtmarkssystemer tilsier at torvproduserende og ikke-torvproduserende systemer skal skilles på hovedtypenivå. Slåttemyr er, i hvert fall i prinsippet, er et torvakkumulerende system, og marka er ei grunn eller flere meter djup torvmark. Det akkumuleres imidlertid ikke særlig mye torv så lenge myra er i bruk som slåttemyr fordi produksjonen høstes og overflatetorva stadig jevnes ut. Marka i semi-naturlig våteng består derimot av våt jord, som kan variere fra sedimenter med lavt innhold av organisk materiale til sumpjord. Alle overganger mellom de to hovedtypene finnes, med hensyn til organisk innhold i jorda, jord/torvdybde og tendens til torvakkumulering.
Hovedtypen har samme avgrensning som hovedtypen med samme navn i NiN 2, V10.
Det finnes ingen vegetasjnsøkologiske undersøkelser av variasjon innenfor denne hovedtypen, og både inndelingen i grunntyper og valget av oLKM er usikre.
