Hovedtypen omfatter lite endret jordvannsmyr-skogsmark med stabil vanntilførsel og tidvis høyt grunnvannsnivå, betinget av tilførsel av innsjøvann, vann fra svært roligflytende elv eller havvann.
NA-VF02 Strandsumpskogsmark omfatter våtmarksskogsmark som er betinget av stabil og forutsigbar vanntilførsel. Hovedtypen finnes hovedsakelig langs bredden av større innsjøer (unntaksvis langs svært roligflytende elver) og langs kysten. Strandsumpskogsmark langs innsjøer har periodevis langvarig høy grunnvannsstand i flomperioder, særlig om våren og om høsten. Strandsumpskoger langs kysten preges av regelmessige grunnvannsfluktuasjoner som følger tidevannsvekslingene og sporadisk tilførsel av havvann under spesielle forhold (f.eks. stormflo eller sterk pålandsvind). De kan også påvirkes av ferskvannstilførsler fra landsiden. NA-VF02 er et overveiende ikke-torvproduserende system med grunt jordsmonn. Den typiske strandsumpskogsmarka har veksling mellom forsenkninger (som kan tidvis kan være vannfylte og ha sparsom vegetasjon) og høye tuer som er bygd opp av tresokler (stylterøtter og nedre del av stammen). Strøfall, intersepsjon av regnvann, isskuring etc. er lite gunstig for torvmoser og andre typiske myrmoser. Tresoklene kan mangle vegetasjon, men de kan også være mer eller mindre dekt av moser. Hvilke arter som forekommer på en gitt tresokkel synes i stor grad å være styrt av tilfeldigheter. Dersom man ser bort fra at en del tilfeldig forekommende arter bare finnes på tresoklene, er det små systematiske forskjeller i artssammensetning relatert til avstand til grunnvannsspeilet. I Sør-Norge er strandsumpskogsmark oftest dominert av svartor Alnus glutinosa, i Nord-Norge av gråor Alnus incana. Strandsumpskogsmark langs innsjøer kan ha innslag av skogdannende vier-arter, f.eks. gråvier Salix cinerea og istervier Salix pentandra. Strandsumpskogsmarka er aldri kalkfattig og har et karakteristisk innslag av produktive arter. Mange av artene er felles med NA-LB01 Helofytt-ferskvannsbunn (og med NA-MB01 Marin helofyttsump), for eksempel mjødurt Filipendula ulmaria, fredløs Lysimachia vulgaris, kattehale Lythrum salicaria, sverdlilje Iris pseudacorus, skjoldbærer Scutellaria galiericuilata og slyngsøtvier Solanum dulcamara. En klar tyngdepunktart i denne hovedtypen, som finnes både langs innsjøer og langs havstranda, er klourt Lycopus europaeus.
NA-VF02 Strandsumpskogsmark omfatter ikke-torvproduserende våtmark med trær som strukturerende artsgruppe. Det innebærer at området må preges av sterk og langvarig innflytelse fra trær og at det enten er tresatt eller i nær fortid har vært og i nær framtid forventes igjen å være tresatt. Hovedtypen begrenser seg til tresatte våtmarkssystemer som tilføres innsjøvann (LM-VT_A) eller havvann (LM-VT_D), det vil si som forekommer langs innsjøer eller langs kysten. Unntaksvis finnes hovedtypen også langs svært roligflytende elver (MD-MB_1).
NA-VF02 Strandsumpskogsmark forekommer langs bredden av middels store til store innsjøer, i beskyttete viker og andre steder som er lite utsatt for bølgeerosjon. Den kan også forekomme langs sakteflytende elver og bekker på tilnærmet flate elvesletter og forekommer også på beskyttete steder (innerst i bukter og kiler) langs kysren.
NA-TF02 Strandsumpskogsmark deles inn i tre grunntyper på grunnlag av variasjon langs to miljøvariabler:
LM-KA Kalkinnhold (bLKM): Strandsumpskogsmark langs innsjøer er aldri kalkfattige, men framviser ellers en viss variasjon langs denne miljøgradienten. Innholdet av mineralnæringsstoffer er dels betinget av kalkinnholdet i vanntilførselen, dels av berggrunnen på stedet. LM-KA er delt i to hovedtypetilpassete trinn – intermediær til litt kalkrik (LM-KA_def) og kalkrik (LM-KA_gh) strandsumpskogsmark. Sannsynligvis har tilførselen av innsjøvann (LM-VT_A) en utjevnende effekt på variasjonen i artssammensetning, som gjør at ekstremene langs LM-KA Kalkinnhold mangler. Strandsumpskogsmark med havvannstilførsel (LM-TV_D) er alltid kalkrik.
LM-VT Vanntilførsel (bLKM) åpner for å skille mellom "innsjø-strandsumpskogsmark" (LM-VT_A) langs innsjøstrender, "elvesumpskogsmark" langs svært roligflytende elver (LM-VT_B) og "havvannsvåtmarksskogsmark" (LM-VT_D) på forsumpet mark i supralittotalbeltet langs kysten, Sistnevnte tilføres sporadisk havvann i tillegg til at stedet har et høyt grunnvannsnivå. Forskjellen mellom utforminger av NA-VF02 med og uten havvannspåvirkning blir ofte framholdt som liten (Kielland-Lund 1981, Fremstad 1997), men tilførsel av havvann, ofte også tang og annet driftmateriale, gjør at strandsumpskogsmarker med havvannstilførsel har et typisk innslag av nitrofile arter som klengemaure Galium aparine, humle Humulus lupulus og stornesle Urtica dioica, i tillegg til arter som er typisk for NA-MB01 Marin helofyttsump.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens tre grunntyper kan beskrives ved hjelp av en miljøvariabel (oLKM):
LM-TV Tørrleggingsvarighet (bLKM): Denne miljøvariabelen kan brukes til å skille mellom mattenivå og tuenivå (sokkeltuer).
NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark og NA-VF02 Strandsumpskogsmark Disse hovedtypene skiller seg først og fremst med hensyn til vanntilførsel og torvproduksjon. Mens NA-VB01 er et overveiende torvproduserende system, betinget av tilførsel av ordinært fastmarksvann, er NA-VF02 er et overveiende ikke-torvproduserende system som tilføres vann fra større innsjøer eller svært sakteflytende elver (LM-VT_A) eller havvann (LM-VT_D) og som oversvømmes i lengre flomperioder. NA-VF02 Strandsumpskogsmark inkluderer også våtmarksskogsmark øverst i supralittoralbeltet på svært beskyttete steder langs kysten, for eksempel innerst i grunne kiler. NA-VF02 mangler ofte bunnsjikt og har svært grunn torv, eventuelt et jordlag som minner om innsjø-sedimentbunn. Trærne, oftest svartor Alnus glutinosa (i Sør-Norge) eller gråor Alnus incana (i Nord-Norge), står på høye stylter som er "armert" av trærnes røtter.
Hovedtypen har samme avgrensning som hovedtypen med samme navn i NiN 2, V8.
Det finnes en vis kunnskap om hovedtrekkene i variasjon i miljøforhold og artssammensetning innenfor NA-VF02 Strandsumpskogsmark, særlig i Sørøst-Norge, der hovedtypen er beskrevet plantesosiologsk av Kielland-Lund (1981). Det er imidlertid behov for mer kunnskap om regional og lokal variasjon i artssammensetning og samvariasjonen mellom utbredelse, artssammensetning og miljøforhold.
Fremstad E (1997) Vegetasjonstyper i Norge. Norsk Institutt for Naturforskning Temahefte 12: 1-279. Kielland-Lund J (1981) Die Waldgesellschaften SO-Norwegens. Phytocoenologia 9: 53-250.
