Oppfrysingsvåtmark

NA-VE01

Hovedtype

Hovedtypen omfatter våtmark med naken mineraljord i arktisk-alpine områder, preget av oppfrysing, det vil si frostsortering av mineralmaterialet.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-VE01 Oppfrysingsvåtmark omfatter våtmark i områder med permafrost og sterk frostvirkning (oppfrysing, kryoturbasjon). Slik mark finnes hovedsakelig i mellomarktisk og nordarktisk, mellomalpin og høgalpin bioklimatisk sone. Oppfrysingsmark er knyttet til karakteristiske mikro-landformer som omfattes av landform-typen FL-F04 Strukturmark. Dette er regelmessige ring-, polygon- eller stripestrukturer. Den typiske strukturmarka består av sirkler med grovere mineralmateriale som omgir flekker av finere materiale. Avhengig av kornstørrelsessammensetningen i sedimentene kan sirklene bestå av alt fra grus til grove blokker og flekkene av alt fra leire til små steiner. Oftest består finjorda av silt. Nesten all oppfrysingsmark har fastmarkskarakter, og tilhører hovedtypen NA-TE05 Oppfrysingsmark. Hovedtypen NA-VE01 Oppfrysingsvåtmark omfatter sjeldne forekomster av finmaterialdominerte flekker i oppfrysingsmark med særlig høy grunnvannstand, som helt klart tilhører våtmarkssystemer. Artsutvalget er begrenset til svært forstyrrelsestolerante arter, først og fremst små moser. Arter som er observert i oppfrysingsvåtmark har tyngdepunkt i så ulike natursystemer som myrer, fjellheier og snøleier. Finjordsflekkene kan også være mer eller mindre vegetasjonsfrie. Hovedtypen er bare kjent fra et fåtall, spredte forekomster, men det synes som om artssammensetningen varierer mye fra lokalitet til lokalitet. Arter som er observert i denne hovedtypen inkluderer tvillingsiv Juncus biglumis, dvergsyre Koenigia islandica, de de små moseartene krypsnømose Anthelia juratzkana, puteplanmose Distichium capillaceum, torvdymose Gymnocolea inflata og laven safranlav Solorina crocea. I Øst-Finnmark synes stivtorvmose Sphagnum compactum* å være vanlig i flekker av oppfrysingsvåtmark omgitt av myr.

NA-VE01 Oppfrysingsvåtmark omfatter mineraljorddekt våtmark i Arktis og i fjellet, med betydelig preg av LM-OF Oppfrysing, som er dLKM for hovedtypen.

Hovedtypen er bare kjent fra noen få lokaliteter i Øst-Finnmark og på Svalbard, men det er ikke umulig at den er vanligere og mer vidt utbredt, for eksempel i mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet. Den finnes i finjordssirklene i landformenheten FL-F04 Strukturmark i mosaikk med steinsirkler uten våtmarkspreg (og som derfor hører til NA-TC05 Oppfrysingsmark), eller som åpne, tydelig frostforstyrrelsesbetingete finjordsflekker omgitt av myr (bare i Øst-Finnmark).

NA-VE01 Oppfryingsvåtmark deles tentativt i to grunntyper på grunnlag av én bLKM:
LM-KA Kalkinnhold (bLKM) Relativt kalkfattig oppfrysingsvåtmark (LM-KA_cd) er kjent fra Varangerhalvøya (Finnmark: Vardø) mens alle kjente lokaliteter for oppfrysingsvåtmark på Svalbard er tydelig kalkrike (LM-KA_gh). Det er usikkert hvor stor systematisk variasjon det er langs LM-KA innenfor LM-TE05 Oppfrysingsmark, men den er tentativt delt inn i to hovedtypetilpassete trinn. Disse betegnes henholdsvis kalkfattig til litt kalkrik (LM-KA_cdef) og temmelig til ekstremt kalkrik oppfrysingsvåtmark ( LM-KA_def). Kombinasjonen av kalkfattig oppfrysingsmark (LA-KA_ab) og finjord er ikke realisert fordi oppfrysing medfører omrøring og fragmentering av finmaterialet. og dermed økt mineralnæringstilgang.

Omfanget av variasjon i NA-VE01 Oppfrysingsvåtmark er lite kjent, men observasjoner (R. Halvorsen et al., pers. obs.) indikerer at det i hvert fall finnes variasjon i artssammensetning relatert til LM-OF Oppfrysing (bLKM), mellom flekker med svært sterkt og disruptiv oppfrysing (LM-OF_dy) artsuttynning eller total mangel på arter og klart eller sterkt oppfrysingspregete flekker (LM-OF_bc).

NA-TE01 Oppfrysingsvåtmark er en ny hovedtype som ikke er fanget opp i NiN 2.3.

Hovedtypens berettigelse er basert på sikre observasjoner, men verken variasjon i artssammensetning og miljøforhold eller utbredelse er kjent.

Kartleggingsenheter under Oppfrysingsvåtmark

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK