Hovedtypen omfatter engpreget vegetasjon i fjærebeltet som er påvirket av saltvann og samtidig preget av langvarig ekstensiv hevd, vanligvis i form av husdyrbeite.
Langs hele kysten har strandenger tradisjonelt blitt brukt til husdyrbeite, noen steder har de også blitt slått. Slik tradisjonell ekstensiv hevd har bidratt til å forme de semi-naturlige strandengene. NA-TK02 Semi-naturlig strandeng omfatter enger som ikke har blitt pløyd og tilsådd med fôrvekster, og som mangler eller bare har svake spor etter gjødsling og/eller sprøyting. NA-TK02 Semi-naturlig strandeng skiller seg fra NA-TK01 Semi-naturlig eng ved markant innslag av salttolerante arter (halofytter) og fra NA-TC05 Strandeng ved sterkt innslag av arter typisk for semi-naturlig mark. Ofte, særlig i Sør-Norge, har hevden forlenget varigheten av strandeng-fasen i suksesjonen fra havbunn til landsystem. Opphør av bruk gjør nå at semi-naturlig strandeng mange steder, særlig i Sør-Norge, gror igjen med høyvokst vegetasjon. Særlig er takrør Phragmites australis en aggressiv art på slike steder, som kan danne tette vegetasjonsbelter. Men også andre høyvokste helofytter kan spille en viktig rolle i gjengroingsprosessen. NA-TK02 Semi-naturlige strandenger gjennomgår mange steder i Sør-Norge suksesjon til en reinbestand av takrør som i løpet av få tiår kan mangle ethvert spor etter tidligere hevd. Ettersuksesjonstilstanden kan være en åpen, takrør-dominert strandeng, men ofte finner det sted en forsumping som ender i NA-MB01 Marin helofyttsump eller, dersom et tresjikt etableres, NA-VF02 Strandsumpskogsmark.
NA-TK02 Semi-naturlig strandeng er betinget av langvarig ekstensiv hevd, fortrinnsvis husdyrbeite. LM-HH Høstingsintensitet må minst være ekstensiv utnytting (basistrinn b). Hovedtypen er opprinnelig utviklet fra NA-TC05 Strandeng og derfor påvirket av LM-SA Marin salinitet minst tilsvarende basistrinn LM-SA_b ultrabrakt. Det er først og fremst de øverste strandengene som påvirkes av beite eller slått. Semi-naturlig strandeng er derfor avgrenset til øverste del av midtre geolitoral og supralitoral langs miljøvariabelen LM-TV Tørrleggingsvarighet (LM-TV_fghijk).
Med unntak for sterkt eksponerte strandenger i den ytre skjærgården, samt strandenger i nedre del av landstrandbeltet på mer beskyttete steder, er forekomst av større strandenger med velutviklete sonasjoner i større eller mindre grad et resultat av menneskepåvirkning, i hvert fall nordover til og med Trøndelag. Også mange strandenger lengre nord er, eller har vært, påvirket av beite fra storfe og tamrein. I Midt- og Nord-Norge, der tidevannsforskjellen er større enn på Sør- og Sørøstlandet, bidrar mer bølgesprut, kanskje også iserosjon, til at naturlige prosesser preger strandengene i større grad enn hevdpåvirkning.
NA-TK02 Semi-naturlig strandeng deles i tre grunntyper på grunnlag av miljøvariablene LM-TV Tørrleggingsvarighet og LM-ST Substrattype.Grunntypen TK02_1 Semi-naturlig strandeng på overveiende uorganisk substrat i øverste midtre- til øverste landstrandbelte avgrenses av LM-TV_fgh, det vil si den delen av geolitoralen som omfattes av den øverste delen av midtre geolitoral og hele det øvre geolitoralbeltet. Grunntypen TK02_2 Semi-naturlig strandeng på overveiende uorganisk substrat i bølgeslag- og bølgesprutbeltet omfatter semi-naturlig strandeng i supralitoralen, det vil si LM-TV_ijk. Grunntypen TK02-3 Semi-naturlig strandeng på skjellsand omfatter semi-naturlig strandeng langs hele det aktuelle beltet i øvre del av midtre geolitoral, øvre geolitoral og supralitoralt belte, det vil si LM-TV_fghijk på skjellsand (LM-ST_A).
Observerbar variasjon i NA-TK02 Semi-naturlig strandeng kan beskrives ved følgende 6 oLKM: LM-HG Gjødslingsintensitet, LM-KA Kalkinnhold, LM-SA Marin salinitet, LM-HR Semi-naturlig hevdregime og LM-VM Vannmetning.Semi-naturlige strandenger er i utgangspunktet relativt næringsrike på grunn av tilførsel av næring med saltvann og tangrester. En svak effekt av tilført gjødsel beskrives som LM-HG_a lav gjødslingsintensitet. På samme vis som i NA-TC05 Strandeng overstyrer saltinnhold og næringstilførsel fra havet for en stor del betydningen av kalkinnhold i NA-TK02 Semi-naturlig strandeng. LM_KA Kalkinnhold benyttes for å beskrive eventuell variasjon knyttet til strandenger på kalkgrunn.LM-SA Marin salinitet beskriver variasjon i NA-TK02 Semi-naturlig strandeng som kan relateres til sjøvannets saltinnhold, og åpner for å skille mellom brakkvannsenger og saltenger. De fleste semi-naturlige strandenger blir brukt til beite, men LM-HR Semi-naturlig hevdregime kan brukes til å beskrive eventuelle avvikende hevdregimer, for eksempel slått, eller kombinasjoner av slått og beite. LM-VM Vannmetning beskriver variasjon fra veldrenerte til fuktige semi-naturlige strandenger.
NA-TK02 Semi-naturlig strandeng i NiN 3.0 tilsvarer hovedtypen T33 i NiN 2.3. Grunntypen på skjellsand, TC05-3 er ny i NiN 3.0.
Kunnskapen om variasjonen i NA-TK02 Semi-naturlig strandeng, og relasjoner til NA-TC05 Strandeng på den ene siden og til NA-TK01 Semi-naturlig eng på den andre siden er mangelfull. Den mest grunnleggende kunnskapsmangelen gjelder betydningen av hevd for forekomst av strandenger. Det er også behov for en avklaring av hvorvidt NA-TK02 Semi-naturlig strandeng skiller seg så mye fra NA-TK01 Semi-naturlig eng at det er grunnlag for å opprettholde en egen hovedtype, eller om NA-TK02 Semi-naturlig strandeng bør inngå som grunntype(r) i NA-TK01 Semi-naturlig eng.Det mangler også kunnskap om hvor stor innflytelse bLKM- og oLKM-ene har på variasjonen i artssammensetning i NA-TK02 Semi-naturlig strandeng. LM-TV Tørrleggingsvarighet er bare delt inn i to hovedtypetilpassete trinn for denne hovedtypen. Til grunn for dette ligger at hevdpåvirkningen på artssammensetningen avtar nedover i fjærebeltet fordi artene som er typiske for semi-naturlig eng forsvinner uten at nye, spesialtilpassede arter kommer til. Det bør undersøkes om dette stemmer. Det samme gjelder variasjon knyttet til LM-KA Kalkinnhold. Variasjon knyttet til antatt observerbar variasjon (oLKM) bør også undersøkes nærmere.
Det er grunn til å anta at mennesker har utnyttet havstrandenger som beiteressurs siden forhistorisk tid – sannsynligvis finnes enger med en kontinuerlig brukshistorie, og mange hundre års bruk er dokumentert (Sjöbeck 1962, Thannheiser 1982). Over størstedelen av Norden hørte havstrandengene til utmarka og ble utnyttet som en felles utmarksressurs til beite, først og fremst for storfe, men i arktiske områder også for tamrein (Kalela 1939).
Evju M, Bratli H, Hanssen O, Stabbetorp OE og Ødegaard F (2015) Strandeng – et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode III. ? NINA Rapport 1170: 1–116.Lundberg A (1989) Havstrand i Hordaland. DN-rapport 1989: 9: 1-292.Kalela A (1939) Über Wiesen und wiesenartige Pflanzengesellschaften auf der Fischer-Halbinsel in Petsamo-Lappland. Acta forestalia fennica 48: 2: 1-523.Lundberg A og Rydgren K (1994) Havstrand på Sørlandet. Regionale trekk og botaniske verdier. NINA Forskningsrapport 59: 1-127.Norderhaug A, Austad I, Hauge L og Kvamme M (1999) Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget, Oslo.Sjöbeck M (1962) Saltängarna vid sydöstra Öresund och deras historiska förutsättningar. Skånes Natur Årsskrift 1962: 77-88.Thannheiser D (1982) Synsoziologische Studien am Meeresstrand in Nord-Fennoskandien. Kongelige norske Videnskabers Selskab Rapport botanisk Serie 1982: 8: 36-47.
