Semi-naturlig strandeng på uorganisk substrat

Kartleggingsenheten består av lavvokst, engpreget vegetasjon dominert av salttolerante graminider og urter. Strandeng-arealer langs kysten har vært utnyttet til husdyrbeite over lang tid. Tidligere ble noen av disse engene også slått, men i dag er beite mest vanlig, både av storfe, sau og hest. Ekstensiv skjøtsel uten gjødsling, pløying og tilsåing med fôrvekster har gitt naturtypen et ekstensivt hevdpreg, samtidig som de er påvirket av sjøvann.

Kartleggingsenheten ligger i øvre del av fjærebeltet, det vil si den øverste delen av midtre geolitoral, øvre geolitoral og supralitoral sone (LM-TV_fghijk). Den er derfor påvirket av tidevann i geolitoralen og bølgesprut i supralitoralen, og organismene som lever her må tåle regelmessig oversvømming med saltvann. Kartleggingsenheten forekommer på beskyttede, lite erosjonsutsatte steder, oftest på fin¬materiale (silt og leire), men iblant på grus. TK02-M005-02 Semi-naturlig strandeng på skjellsand har forekomst av mer kalkkrevende arter i tillegg til at selve substratet har en annen sammensetning med tydelige skjellrester. Kartleggingsenheten er vanligvis relativt veldrenert og uten saltanriking. Vegetasjonen er dominert av salttolerante graminider (gress og gresslignende arter, som starr og siv) og urter. Den har mange arter felles med NA-TC05 strandenger, men skilles fra disse ved at særlig i indre deler er innslaget av semi-naturlige engarter høyere. På steder som tilføres ferskvann får vegetasjonen brakkvannspreg.

Landheving medfører suksesjoner i fjæresonen fra havbunn til strandeng, og videre til høyvokst helofyttvegetasjon og til slutt strandsumpskog. Den ekstensive hevden i naturtypen opprettholder en åpen engpreget vegetasjon. Ved opphør av hevd starter gjengroing, som særlig i Sør-Norge resulterer i høyvokst helofyttvegetasjon. Takrør Phragmites australis er den vanligste gjengroingsarten, men også andre storvokste helofytter bidrar til gjengroing. Trolig er de fleste større strandenger i Sør-Norge, som er dominert av lavvokste arter på beskyttede steder, betinget av beite. Semi-naturlige strandenger finnes imidlertid også i nord, men gror der saktere igjen ved opphør av bruk. Informasjon om tidligere og nåværende beitebruk fra eldre flybilder, lokalkjente eller andre kilder, sammenholdt med tydelige beitespor, gamle gjerder og innslag av arter typisk for semi-naturlig eng, er ofte til hjelp for å skille kartleggingsenheten fra NA-TC05 strandenger.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten forekommer på svakt hellende flater i indre deler av strandeng. Den har jevn struktur. Fototidspunkt i forhold til vannstand innvirker på synlighet i flybilder. I flyfoto har den oftest mørkt grønn farge, men dominans av enkelte gressarter kan gi lys grønn eller lys brun farge. Tekstur er ofte vekslende med innslag av brune tangvoller, lysere steiner og grus, osv. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes spredt på egnete steder langs kysten, men vanligst fra Østfold til Rogaland. Mangler, eller er uvanlig på eksponerte steder på ytterkysten.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med TK02-M005-02 semi-naturlig strandeng på skjellsand og TC05-M005-02 strandeng i øverste landstrandbelte til bølgebeltet. Den kan muligens også forveksles med TC05-M005-01 strandeng i nederste- til midtre landstrandbelte