Hovedtypen omfatter skogsmark på sandsubstrat som bare delvis er stabilisert, det vil si med flekker av naken sand.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0med tråkkslitasje. Verksøya, Hurum, Asker, Buskerud.
NA-TF01 omfatter lite endret mark som er sterkt preget av langvarig innflytelse fra trær. Hovedtypen kjennetegnes ved at løsmassene er dominert av sand som ikke er helt stabil, noe som vises ved at det finnes flekker med naken sand. NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark oppstår på to ulike måter og på ulike steder. Innerst i sanddyneområder langs kysten, der vinden får mindre tak og tilfanget av sand avtar, stabiliseres sanda mer og mer. Da øker dekningen av moser og lav. Dyneskogsmark omfatter beltet av lavvokst furu Pinus sylvestris som kan finnes på slik \semi-stabilisert\ sand innerst i sanddynelandskapet. Dette beltet kan være flere hundre meter bredt. Furutrærne er tydelig formet av vinden. Fordi sandsubstratet ikke er helt stabilt, dekker blottlagt sand betydelige flekker (Bilde 1). Typiske sanddynearter som sandstarr Carex arenaria er vanlig. De fleste typiske skogsmarksarter, også moser, mangler, mens lav er vanlig.
Skogsmark på delvis stabiliserte, sanddominerte breelv- og bresjøavsetninger i innlandet har mange fellestrekk med dyneskogsmarka, både med hensyn til miljøforhold og artssammensetning. Sandskogsmarka domineres av furu, akkurat som dyneskogsmarka. Den likner mye på normal, tørkeutsatt fastmarksskogsmark, men kjennetegnes av et sanddominert, løst substrat som lett tørker ut. Små forstyrrelser forårsaker hyppig eksponering av naken sand og gir opphav til en særpreget soppartssammensetning. Mange rødlistete slørsopparter Cortinarius spp. har tyngdepunkt i denne naturtypen. Sanddominerte løsmasser mister gradvis sandskogspreget når det bygger seg opp et tykt organisk jordlag over sanda og sand ikke lenger blottlegges. Sandfuruskogspreget kommer derfor tydeligst fram i bratte skråninger, for eksempel på siden av eskerrygger og i elveskråninger (se Bilde 2). Tyttebær Vaccinium vitis-idaea er den lyngarten som trives best i sandskogsmarka.
I likhet med NA-TE01 Sanddynemark er NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark hjem for en sjelden og særpreget insektfauna.
NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark omfatter jorddekt, lite endret fastmark med trær som strukturerende artsgruppe. Det innebærer at området må preges av sterk og langvarig innflytelse fra trær og at det enten er tresatt eller i nær fortid har vært og i nær framtid forventes igjen å være tresatt. Hovedtypen defineres av miljøvariabelen LM-SS Sandstabilisering (dLKM), basistrinn LM-SS_k tresatt stabilisert sand (sandskogsmark) eller LM-SS_j tresatt dyne (dyneskogsmark). Den omfatter områder der naken sand ofte eksponeres på grunn av små forstyrrelser. Det kan skyldes stor helning (LM-SS_k) eller at området ligger innenfor åpen NA-TE01 Sanddynemark. Et område med stabilt sandsubstrat (LM-SS_y sanddominert stabil fastmark) tilhører NA-TB01 Fastmarksskogsmark.
Bilde 1.
BIlde 2.
Dyneskogsmark finnes nesten utelukkende langs kysten, innenfor store områder med NA-TE01 Sanddynemark. Typen finnes også noen få steder i tilknytning til sanddynemark i innlandet. Sandskogsmark finnes først og fremst i deler av landet med et tørt og kontinentalt klima og langsom humusdannelse, for eksempel i Nord-Gudbrandsdalen og Nord-Østerdalen.
NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark deles i to grunntyper, dyneskogsmark og sandskogsmark. De to grunntypene har ulike opphav, men fordi dyneskogmarka gjennomgående har mer ustabil mark med større andel naken sand, blir de to grunntypene beskrevet som ulike trinn langs LM-SS Sandstabilisering, henholdsvis LM-SS_j tresatt dyne og LM-SS_k tresatt semi-standardisert sand. LM-SS Sandstabilisering er bLKM for hovedtypen.
Dyneskogsmarka inneholder mange arter som eogså finnes og er typisk for NA-TE01 Sanddynemark. Typiske eksempler er sandstarr Carex arenaria, rødsvingel Festuca rubra, skjermsveve Hieracium umbellatum og sandgråmose Racomitrium canescens agg. Artsinventaret i sandskogsmark varierer fra sted til sted avhengig av de lokale forholdene, men sandgråmose Racomitrium canescens agg. er vanlig også i denne grunntypen.
To av de 12 miljøvariablene som beskriver observerbar variasjon i NA-TB01 Fastmarksskogsmark er også oLKM for NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark. Dessuten opptrer vLKM-ene LM-UF Uttørkingsfare og LM-KA Kalkinnhold i NA-TB01 som oLKM i denne hovedtypen.
LM-HH Høstingsintensitet kan brukes til å beskrive at et område brukes som beitemark (LM-HH_a lav utnyttingsgrad). Flere steder inngår dyneskogsmark i et større beiteområde, gjerne sammen med den tilstøtende sanddynemarka.
LM-KA Kalkinnhold: Stadig eksponering av ny, naken sand gjør at NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark aldri er kalkfattig. Sandsubstratet, som består av rester av berggrunn fra mange ulike steder, er heller aldri spesielt kalkrikt. Hovedtypen omfatter derfor relativt begrenset variasjon langs denne gradienten, fra LM-KA_d svakt intermediær til LM-KA_f litt kalkrik, kanskje i sjeldne tilfeller til LM-KA_g temmelig kalkrik. Kalkinnholdet indikeres både av karplanter og av sopparter som NA-TF01 har felles med NA-TB01 Fastmarksskogsmark. Dersom substratet i sandskogsmarka stabiliseres helt, som for eksempel på ei flat furumo, vaskes næringsstoffene raskt ut av substratet og sluttresultatet blir en LM-KA_b temmelig kalkfattig lyngskog (grunntype i NA-TB01 Fastmarksskogsmark).
LM-UF Uttørkingsfare: Sand er et lettdrenert substrat, og variasjonen langs denne sand- og dyneskogsmark omfatter derfor også et begrenset intervall som ikke er stort nok til å gi grunnlag for inndeling i grunntyper. Sandskogsmark omfatter hovedsakelig trinnene LM-UF_d intermediær (intermediært tørkeutsatt) og LM-UF_e litt tørkeutsatt, mens dyneskogsmarka gjennomgående er mer tørkeutsatt og omfatter trinnene fra og med LM-UF_e til og med LM-UG_g svært tørkeutsatt. Variasjon langs denne miljøvariabelen gir seg blant annet utslag i mengdefordelingen mellom moser og lav.
LM-SU Skredutsatthet er relevant for å beskrive variasjon innenfor sandskogsmark, fra bratte sanddominerte elveskråninger (Bilde 2) med stor sanddynamikk på grunn av hyppige småskred (LM-SU_a litt skredutsatt) til mer stabilt substrat på flatere mark, der forstyrrelser som skaper åpninger med naken sand har andre årsaker enn skred.
NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark Hovedregelen for å skille disse to hovedtypene er at NA-TF01 Sand- og dyneskogsmark kjennetegnes ved forekomst av nakent sandsubstrat, som er levested for en spesiell insektfauna og mange karakteristiske \sandskogssopper\ (Brandrud & Bendiksen 2014). I innlandet finnes skogsmark på naken sand først og fremst på steder der elver skjærer gjennom store sanddominerte løsmasser, mens flate, sanddominerte løsmasser i dalbunner (\furumoer\) vanligvis har et tjukt humuslag over sanda og mangler \sandskogsartene\. Slik skog skal derfor tilordnes NA-TB01 Fastmarksskogsmark.
I NiN 2 ble det som i NiN 3 er skilt ut som hovedtypen NA-TF01 inkludert i T4 Fastmarksskogsmark, med LKM SS Sandstabilisering som uLKM.
To nyere publikasjoner (Ødegaard et al. 2011, Brandrud & Bendiksen 2014) oppsummerer eksisterende kunnskap om \sandfuruskog\ i Norge og har bidrar dessuten med mye ny kunnskap om denne hovedtypen. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om hvordan artssammensetningen varierer innenfor denne hovedtypen, ikke minst on variasjonen som skyldes graden av LM-SS Sandstabilisering.
Brandrud TE og Bendiksen E (2014) Sandfuruskog og sandfuruskogsopper. Viktige områder for biologisk mangfold. ‒ Norsk Institutt for Naturforskning Rapport 1042: 1-74.
Ødegaard F, Brandrud TE, Hansen LO, Hanssen O, Öberg S. & Sverdrup-Thygeson A (2011) Sandområder – et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II. Norsk Institutt for Naturforskning Rapport, 712: 1-82.
