Snø og isflater

NA-IA01 er normal (og eneste) hovedtype i hovedtypegruppa NA-I snø- og issystemer.

NA-IA01 Snø- og isflater dekker (2023-tall) 2 862 km2 på det norske fastlandet, det vil si 0,88 % av landarealet. Det er en reduksjon på 271 km2, som utgjør ca. 8 % av arealet som var dekt av breer 16 år tidligere (2007). På Svalbard er ca. 60 % av landoverflata dekt av isbreer. Hovedtypen omfatter også polar havis, det vil si iskappen som dekker sentrale deler av Polhavet. Den arktiske haviskappen har størst utbredelse i mars, mens havis dekker ca. 30 % av maksimalutbredelsen i september (om lag 5 mill. km2). Arealet som dekkes av polar havis har i løpet av de siste 40 årene blitt redusert med ca. 30 %, men isens utstrekning varierer innen og mellom år og endringshastigheten er derfor vanskelig å beregne eksakt. Isstykkelsen er redusert med ca. 40 % i samme periode.

NA-IA01 Snø- og isflater deles i fire grunntyper ved hjelp av LN-SN Snø- og istype, som er vLKM for hovedtypen. Hver grunntype svarer til en basisklasse for LM-SN Snø- og istype og utgjør, ut fra dagens kunnskap, en samling økosystemer med klart forskjellig artssammensetning. Det er imidlertid sannsynlig at framtidige undersøkelser vil vise at det finnes mer systematisk variasjon innenfor hovedtypen enn det som hittil er beskrevet. LM-SN_A Varig snø skiller seg fra is (de andre grunntypene) ved at snø er et svært porøst materiale, med mye større innhold av luft og lavere vanninnhold. Snøflater er svært dynamiske systemer som regelmessig tilføres ny snø og som ved skiftende temperatur og/eller trykk transformeres til is. Artssammensetningen er ustabil og preges av organismer som tidvis forekommer i store mengder, som f.eks. grønnalgen rød snø Chlamydomonas nivalis. Insekter som blåser inn fra omkringliggende områder er vanlig på snø, og kan iblant forekomme i store mengder. LM-SN_B Jevn breoverflate er et artsfattig økosystem, typisk med få arter som følge av lite nisjemangfold og lav mineralnæringstilgang. LM-SN_C Kryokonitt-preget breoverflate er snø- og issystemenes hotspot for artsmangfold. Kryokonitt, eller isstøv, er \kornet materiale på overflaten av is som inneholder både mineralsk og biologisk materiale\ (Cook et al. 2015). Kryokonitt er mørke korn med diameter opp til 1 cm (sjeldnere større), som inneholder 5–10 % organisk materiale (se \utfyllende opplysninger\ om hvordan kryokonitt ble oppdaget). Det uorganiske materialet i kryokonitten består av jernholdig steinstøv som har blåst inn fra områdene utenfor breen mens det organiske materialet består av levende og døde mikroorganismer. Den biologiske aktviteten er mye større enn i isen for øvrig. Det mørke materialet absorberer sollys og \borer\ på varme dager et sylindrisk hull i isoverflata. Slike hull, som kalles kryokonitthull, kan bli inntil 50 cm dype og inntil ca. 25 cm breie, være delvis vannfylte, og inneholde en fauna med elementer både fra terrestre og akvatiske miljøer. Organismegrupper som er vanlige i kryokonitthull inkluderer blant andre hoppekreps Copepoda, hjuldyr Rotifera og bjørnedyr Tardigrada. Isoverflater med kryokonitthull er knyttet til \råtten is\, og forekomsten av kryokonitt bidrar til å løse opp isoverflata ytterligere. Grunntypen omfatter isoverflater med kryokonitthull. LM-SN_D Polar havis-overflate har en annen artsgruppesammensetning enn overflaten av innlandsis, blant annet er diatoméer (kiselalger, Bacillariophyceae) en artsrik og dominerende gruppe. Polar havis er geografisk adskilt fra isbreene på land, og får tilført materiale og organismer med vind som har blåst over havet. Isbjørn Ursus maritimus har polar havis som viktig levested.

Det er stor variasjon i artssammensetning innen (og mellom) grunntypene, men uklart hvor mye av denne variasjonen som skyldes (tilsynelatende) tilfeldigheter og hvor mye som kan relateres til forskjeller i miljøforhold. En LKM, LM-IB Isbevegelse, er tentativt inkludert som oLKM fordi det er grunn til å anta at en isbre i bevegelse (LM-IB_a) har en annen og mindre forutsigbar artssammensetning enn en stabil isfonn (LM-IB_0).

NA-IA01 Snø- og isflater omfatter de to hovedtypene I1 Snø- og isdekt fastmark og I2 Polar havis i NiN 2.3.

Kunnskapen om økosystemer på snø- og isflater er fortsatt mangelfull, men dette forskningsfeltet er i vekst og ny kunnskap kommer stadig til – se Cook et al. (2015) og Maccario et al. (2015) for oppsummering av kunnskapsstatus.

Oppdagelsen av kryokonitt og liv i isen Den første som oppdaget at isen huser et mangfold liv, var den finlandssvenske polfareren Nils Adolf Erik Nordenskiöld (1832–1901) som ledet en ekspedisjon til vestkysten av Grønland sommeren 1870. Fra øya Qeqertarsuaq (Disco-øya) gikk Nordenskiöld fire mil innover innlandsisen sammen med sin medarbeider, den svenske botanikeren Sven Berggren (1837–1917), som han hadde overtalt til å bli med på skituren. I rapporten fra ekspedisjonen som ble publisert i 1872 (Nordenskiöld 1872a, 1872b) beskriver Nordenskiöld observasjoner av \sandig, trakyttliknende mineral\. Han skriver: ... we find everywhere [on the surface of the inland ice], vertical cylindrical holes, of a foot or two deep, and from a couple of lines to a couple of feet in section. ... Wherever we rested, we had only to strech out our hands to obtain the very finest water to drink. ... at the bottom of them we found everywhere ... a layer, some few millimetres thick, of grey powder, often conglomerated into small round balls of loose consistency. ... the princial substance of this remarkable powder appeared to consist of white angular grains. We could also observe remains of vegetable fragments ... Nordenskiöld trodde han kunne ha funnet et nytt kjemisk stoff og ga det navnet kryokonitt, sammensatt av greske ord for frost og støv. Han skriver videre at han på turen over isen spøkte med Berggren om at han (Berggren) vel måtte være den eneste botanikeren i verden som skulle få oppleve en hel dag i en perfekt \planteørken\. Deretter skriver han tørt: This expectation was, however, not confirmed. Samme dag fant Berggren, både i kryokonitthullene og på isoverflata, en brunaktig, flercellet alge som seinere ble publisert som ny for vitenskapen.