-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0De åpne kyststrekningene på Jæren er særlig kjent for sine vindlandformer. Her er kystprosesser som transporterer sand langs kysten og avsetter denne langs sandstrendene en viktig sedimentkilde, i kombinasjon med sandtransporten som elvene står for. Orre, Jæren.
Flygesand er relativt finkornet sand som lett eroderes og flyttes over kortere avstander av sterke vinder. Sanden er ofte erodert fra andre typer avsetninger, gjerne elve- eller strandavsetninger. Åpne strandområder med sandstrender er særlig kjent for å gi opphav til vindlandformer som dels overlapper med strandavsetningene. Her er det et samspill mellom kystprosesser som fører sand til området og vinden som tar sanden videre og avsetter den innenfor strandsonen. Slike prosesser foregått til alle tider, ikke minst under isavsmeltingen etter siste istid hvor vegetasjonsdekket enda var svakt, slik at vinden fikk godt tak. Disse vindlandformene er nå i all hovedsak fossile. Flygesand er i utgangspunktet godt sortert med en svært homogen kornstørrelse. Sandkornene er preget av gjensidig abrasjon mellom de enkelte kornene og er derfor langt mer kantete i formen, enn for eksempel vanntransportert elvesand. Sanden flyttes lett videre av vinden, med mindre den blir stabilisert av høy markfuktighet eller vegetasjon.
De største flygesandområdene i Norge ligger langs strendene på Lista (Farsund, Vest-Agder) og på Jæren (Rogaland), men mindre forekomster finnes spredt langs hele kysten. Det er også aktiv flygesand noen isolerte steder i innlandet og østover til grensa mot Sverige og i Finnmark. Disse er knyttet til løsmasseforekomster som er rike på fin sand, slik som i fossile deltaer og smeltevannsavsetninger fra isavsmeltingen. Mange slike flygesandområder er fossile og overdekket av vegetasjon.
Landformgruppen kan inndeles i erosjonsformer, FL-O01 Deflasjonsgrop, eller avsetningsformer, Fl-O02 Flygesanddyner. De kan også inndeles etter om formene er aktive i dag eller fossile.
Vindlandformer er godt kjent. Det er også utbredelsesområdene.
Denne landformgruppen tilsvarer 3VI «Landformer knyttet til vindprosesser: flygesanddyne» i NiN versjon 2.3
De åpne kyststrekningene på Jæren er særlig kjent for sine vindlandformer. Her er kystprosesser som transporterer sand langs kysten og avsetter denne langs sandstrendene en viktig sedimentkilde, i kombinasjon med sandtransporten som elvene står for. Landskapet på Jæren skiller seg ut i norsk sammenheng med at det har vidstrakte områder med vindlandformer. Lignenede landskap finnes for eksempel langs den baltiske kysten og i Danmark.
Vindlandformer kan ha en systematisk orientering som resultat av hva som er dominerende vindretning over tid. I enkelte områder kan orienteringen til fossile vindlandformer representere sterke vinder fra innlandet mot kysten under avslutningen av istiden, såkalte katabatiske vinder. Aktive vindlandformer nær kysten har gjerne en mer varierende orientering. Fossile vindlandformer har gjerne et godt vegetasjonsdekke, men deflasjonsgroper kan likevel forekomme.