Rygg eller haug av homogen, finkornet sand som flyttes av vind.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0Øst fra Elverum, Hedmark, ligger det flere tverrgående nær parallelle flygesanddyner med en gradvis overgang til tungformete (parabolske) flygesanddyner mot sør. Dominerende vindretningen under dannelsen kommer fra nord. Kilde: hoydedata.no
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Flygesandyner på kanten av Grimsmoen i Folldal, Hedmark.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Flygesanddyner ved Sandfjorden på Varangerhalvøya, Finnmark.
En flygesanddyne er en finkornet sandrygg eller -haug, avsatt og formet av vinden. Flygesanddyner kan bli opptil 20 m høye og har et asymmetrisk tverrsnitt og en karakteristisk indre oppbygning, med skråsjiktning av finkornet sand. Flygesanddyner opptrer ofte sammen i større sanddynefelt. Vinden flytter sanden fra den siden av sanddynen som vender mot vinden og avsetter den på den andre siden av sanddynen, i le for vinden. Flygesanddyner stabiliseres vanligvis som følge av primær suksesjon (dvs. at vegetasjon og markfuktighet binder sanden) når vindstyrken avtar.
Sanddyner finnes over hele landet både langs kysten og i innlandet. De største sanddynefeltene i Norge ligger langs strendene på Lista i Vest-Agder og på Jæren i Rogaland. Mer avgrensede sanddynefelt finnes ellers langs hele kysten av Norge. Mindre områder med aktive flygesandfelt finnes også i innlandet, knyttet til løsmasseforekomster som er rike på fin sand og flere steder finnes fossile sandyner som stammer fra isavsmeltingen mot slutten av siste istid.
Flygesanddyner kan forveksles med FL-C03 Flomdyner som er dannet under bresjøtapping. Det er vanskelig å skille landformene og det kreves en forståelse av den regionale isavsmeltingshistorien, hvorvidt oppdemte bresjøer eksisterte og eventuell tapping av slike. Detaljerte sedimentologiske analyser og regionalgeologisk forståelse er avgjørende for å kunne skille mellom disse landformenhetene. Denne forvekslingen er først og fremst knyttet til nedre del av Østerdalen og Glomdalen i Hedmark, hvor tappingen av slike sjøer har vært en dominerende prosess.
Prosessen bak flygesanddyner er godt kjent. Det er også utbredelsesområder.
Denne landformen tilsvarer 3VI «Landformer knyttet til vindprosesser: flygesanddyne» i NiN versjon 2.3.
Sammenliknet med land som har mindre eksponert fjell og mer sedimentdekke, som for eksempel Danmark, er Norge relativt fattig på områder dominert av flygesanddyner. De største sanddynefeltene i Norge ligger langs strendene på Lista i Vest-Agder og på Jæren i Rogaland. På Jæren strekker sanddynefelt seg langs kystlinja, som et flere kilometer langt og noen hundre meter bredt belte. Norges største flygesandfelt finnes på fjellet Ovddalsvárri langs Tanadalen i Finnmark.
Flygesanddyner varierer mye i form, fra jevne, parallelle rygger på tvers eller på langs av dominerende vindretning. De kan være tungeformete dyner der spissene peker mot dominerende vindretning. De kan også være parabolske dyner eller motsatt, barchan-dyner. Uregelmessige rygger som blir kalt stjernedyner dannes når det ikke er en dominerende vindretning. Flygesanddyner har varierende grad av vegetasjonsdekke, fra helt uvegetert sand til dels tilvokste dyner med engvegetasjon eller mose. De kan også være fullstendig inaktive og dekket av skogsvegetasjon. Denne suksesjonen kan beskrives i detalj innfor natursystem-hovedtypen NA-TE01 Sanddynemark som er delt i 9 grunntyper .
Alexanderson, H., & Henriksen, M. (2015). A short-lived aeolian event during the Early Holocene in southeastern Norway. Quaternary Geochronology, 30, 175-180. Klemsdal, T., 1969. Eolian forms in parts of Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift, 23, 49-66.