Kalkrik åpen semi-naturlig eng på stabilisert sand

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. Denne kartleggingsenheten er vanligvis uten tresjikt og på uryddet mark. Beite er vanligst i kartleggingsenheten.

Kartleggingsenheten karakteriseres av enger med et ekstensivt hevdpreg, og forekommer i sanddyneområder langs kysten på tørr mark. Dette er åpne enger dominert av lavvokste urter og gras, iblant med spredte busker, ofte med flekker av naken, erodert sand. Bunnsjiktet har varierende dekning med tørketolerante moser og lav. Artssammensetningen i kartleggingsenheten inneholder hoved¬sakelig litt til sterkt kalkkrevende og tørketole¬rante urter og gras. Sanddyne-enger har relativt liten variasjon i kalkinnhold, med hovedvekt på basistrinn LM-KA_fg. Arter typisk for skog og hei mangler stort sett, mens sanddynearter er mer typisk. Eksempler på arter er sandstarr Carex arenaria, sauesvingel Festuca ovina, skjermsveve Hieracium umbellatum , prikkperikum Hypericum perforatum og stemorsblom Viola tricolor*. Enger i god hevd uten eller med svært lite gjødselspåvirkning kan ha innslag av beitemarksopp på høsten. Engene har fellestrekk med NA-TE01-M005-03 brune dyner, og skilles fra disse ved tydeligere innslag av semi-naturlige engarter og beitespor. De er gjerne mer gressdominerte en NA-TE01 Sanddynemark. Informasjon om tidligere skjøtsel og gamle flybilder er nyttig for identifisering av gjengrodde enger, også rester etter gamle gjerder. Gjengroingsstadier har økende innslag av busker og lyng og etterhvert trær.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten forekommer i mer eller mindre flatt terreng i sanddyneområder, og kjennetegnes ved relativt lys farge og jevn struktur. Den er vanskelig å skille fra sanddyner. I flyfoto er fargen oftest lys til middels grønn. Grunnlendte, tørkeutsatte partier kan bli lyst brungrønne og friskere partier mørkere grønne. Tekstur er ofte svært jevn, og tekstur og farge varierer lite innen regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes spredt i sandyneområder langs kysten (BN-NB; O3-OC).

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-18, dels også TK01-M005-17. Den kan også forveksles med TE01-M005-03 Brune dyner. Kartleggingsenheten har kanskje også likhetstrekk med TL01-M005-06 Sterkt kalkrik intermediær til tørkeutsatt ny eng med semi-naturlig preg. Kanskje kan den også ha en viss likhet med TN02-M005-01 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg.