Kartleggingsenheten består av åpen semi-naturlig eng på svakt kalkrik og frisk mark. Marka er ryddet for stein. Engene karakteriseres av et typisk ekstensivt hevdpreg med beite eller slått. Slåtteenger blir ofte beitet etter slåtten om høsten.
Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Denne kartleggingsenheten består av åpen eng uten tresjikt. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. Denne kartleggingsenheten har mark ryddet for stein og slåtte-enger vil derfor inngå her. Men tidligere slo man også arealer i utmark som ikke var ryddet. Mange slåtte-enger brukes til beite, så beitemark kan også ha jevn markoverflate.
Kartleggingsenheten forekommer på svakt kalkrik, frisk mark, både i innmark og utmark i områder med litt kalkrik berggrunn. Engene er ofte ganske lavvokste og dominert av gress og urter. Bunnsjiktet med moser og lav er varierende, men ofte med liten dekning. Artssammensetningen består av svakt kalkkrevende arter, og arter fra kalkfattige enger kan også forekomme i enheten. Innslag av litt kalkkrevende arter som for eksempel harerug Bistorta vivipara, bleikstarr Carex pallescens og rødknapp Knautia arvensis skiller typen fra kalkfattige enger, mens sterkt kalkkrevende arter mangler. Enger i god hevd uten eller med svært lite gjødselpåvirkning kan ha innslag av beitemarksopp på høsten. Slåttemark er mer urtedominerte enn beitemark. Markstruktur og jevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er ryddet. Rydningsrøyser er også vanlig i enger som er ryddet for stein.
-
Identifisering
Kartleggingsenheten kan forekomme i alle terrengposisjoner, men er vanlig i flatt til svakt hellende terreng, i forsenkninger og lignende steder. Gressdominans gir oftest lyst grønn farge i flyfoto, men fargen veksler med dominerende arter. Fuktige partier framtrer som mørkt grønne til brune. Innslag av gråviere gir lys grønn farge. Fargen varierer også med bruken. Tekstur er oftest jevn, med unntak for store tuer. Tekstur og farge varierer lite innen regioner. Spredte einer framtrer tydelig som mørkere partier i flyfoto.
-
Utbredelse og forekomst
Kartleggingsenheten finnes i store deler av landet fra kysten og opp til lavalpin sone (BN-LA; O3-C1). Den er først og fremst knyttet til områder med noe kalkrike bergarter.
-
Forvekslingsenheter
Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-19, TK01-M005-21, TK01-M005-23 og TK01-M005-14. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-02 Intermediær til litt kalkrik frisk ny eng med semi-naturlig preg. Den kan også ha en viss likhet med TO02-M005-01 Oppdyrket mark med semi-naturlig hevdpreg.
Kartleggingsenheten omfatter T32-C-4 og T32-C-6 i NiN 2, og den mest kalkfattige delen av T32-C-20 og T32-C-21, det vil si LM-KA_f. Bare de delene av kartleggingsenhetene som er åpen og markryddet eng inngår. Langs uttørkingsfare omfatter kartleggingsenheten LM-UF_abc i NiN 3.0, mens basistrinn LM-UF_ab benyttes til å skille ut friske enger i NiN 2. Den friskeste delen av T32-C-14 og 16 inngår derfor i kartleggingsenheten (LM-UF_c).