Klart kalkrik åpen semi-naturlig ikke markryddet tørreng

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Denne kartleggingsenheten består av åpen eng uten tresjikt. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. Tidligere slo man også mange enger i utmark, også i ulendt terreng som ikke var ryddet for stein. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. I åpne, svakt kalkrike enger uten markrydding er beite mest vanlig, og engene kan ha en ujevn overflate med spor etter dyretråkk, steiner, bergframspring og spredte busker. Steiner kan trolig gi noe beskyttelse for konkurransesvake arter og arter med lav toleranse for beiting. Større steiner kan også skygge for lavvokst vegetasjon og skape muligheter for arter som begunstiges av halvskygge.

Engene forekommer på sterkt kalkrik, tørr mark, i innmark eller i utmark i områder med svært kalkrik berggrunn, som blant annet kalkstein, marmor og leirskifer. De forekommer først og fremst i områder med lite nedbør, ofte sørvendt og på grunt og veldrenert jordsmonn. Framstikkende kalkknauser er vanlig. Artssammensetningen består av sterkt kalkkrevende og tørketålende urter og gress, og det kan også være innslag av arter fra mer kalkfattige enger. Forekomst av sterkt kalkkrevende arter skiller typen fra mer kalkfattige enger. Eksempler er enghavre Avenula pratensis og gulmaure Galium verum. Bunnsjiktet inneholder tørketolerante moser og lav, og det kan også være en del naken jord. Enger i god hevd uten eller med svært lite gjødselpåvirkning kan ha innslag av beitemarksopp på høsten. Slåttemark er mer urtedominerte enn beitemark, og i slåttemark er rydningsrøyser vanlig. Denne kartleggingsenheten brukes trolig oftest til beite. Markstruktur og jevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er uryddet.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten kan forekomme i alle terrengposisjoner, men er vanligst i hellende og ujevnt, sørvendt terreng. I flyfoto er fargen oftest lys grønn, noe friskere partier mørkere grønne. Tørkeutsatte, grunne partier kan få lyst brungrønn farge. Einer trer tydelig fram med mørkt grønnbrun farge. Tekstur og farge varierer lite innen regioner, ofte svært jevn.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes spredt i landet fra kysten og opp til lavalpin sone (BN-LA; O3-C1). Den er først og fremst knyttet til områder med klart kalkrike bergarter (for eksempel kalkstein, marmor og leirskifer). Utbredelsen øker trolig med kontinentalitet og kartleggingsenheten er antagelig lite utbredt i sterkt oseanisk seksjon.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-15, TK01-M005-17 og TK01-M005-24. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-06 Sterkt kalkrik intermediær til tørkeutsatt ny eng med semi-naturlig preg. Den kan også ha en viss likhet med TN02-M005-01 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg.