Svakt kalkrik åpen semi-naturlig ikke markryddet tørreng

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Denne kartleggingsenheten består av åpen eng uten tresjikt. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. Tidligere slo man også mange enger i utmark, også i ulendt terreng som ikke var ryddet for stein. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. I åpne, svakt kalkrike enger uten markrydding er beite mest vanlig, og engene kan ha en ujevn overflate med spor etter dyretråkk, steiner, bergframspring og spredte busker. Steiner kan trolig gi noe beskyttelse for konkurransesvake arter og arter med lav toleranse for beiting. Større steiner kan også skygge for lavvokst vegetasjon og skape muligheter for arter som begunstiges av halvskygge.

Kartleggingsenheten forekommer på svakt kalkrik, tørr mark, både i innmark og utmark i områder med litt kalkrik berggrunn. Den forekommer oftere i områder med lite nedbør. Lettdrenert sandholdig substrat på løsmasserygger eller i øvre deler av enger i hellende terreng kan for eksempel inneholde kartleggingsenheten. Engene har gjerne nokså lavvokst vegetasjon. Vegetasjonen er preget av tørketålende graminider og urter. Stedvis forekommer velutviklet bunnsjikt med tørketålende moser og lav. Artssammensetningen består av få og noe kalkkrevende arter som samtidig er tørketolerante. Typen skilles fra klart kalkrike enger ved fravær av sterkt kalkkrevende arter, mens arter fra kalkfattige enger kan inngå. Enger i god hevd uten eller med svært lite gjødselpåvirkning kan ha innslag av beitemarksopp på høsten. I disse relativt artsfattige engene er det få arter som skiller mellom enger med og uten markrydding. Slåttemark er mer urtedominerte enn beitemark, og i slåttemark er rydningsrøyser vanlig, men kartleggingsenheten benyttes trolig oftest til beite. Markstruktur og jevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er uryddet.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten forekommer først og fremst på konvekse og opplendte terreng-former. I flyfoto er fargen oftest lyst grønn, men den varierer med bruken. Tråkkutsatte og tørre partier er gjerne lyst brune. Einer trer tydelig fram med mørk grønnbrun farge. Tekstur er ofte svært jevn, men tuer gir karakteristisk tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes i store deler av landet fra kysten og opp til lavalpin sone (BN-LA; O3-C1). Den er først og fremst knyttet til områder med noe kalkrike bergarter. Utbredelsen øker trolig med kontinentalitet og kartleggingsenheten er antagelig lite utbredt i sterkt oseanisk seksjon.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-14, TK01-M005-16, TK01-M005-18 og TK01-M005-23. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-05 Intermediær til litt kalkrik, intermediær til tørkeutsatt ny eng med semi-naturlig preg. Den kan også ha en viss likhet med TN02-M005-01 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg.