Kalkfattig åpen semi-naturlig ikke markryddet tørreng

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Denne kartleggingsenheten består av åpen eng uten tresjikt. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. Tidligere slo man også mange enger i utmark, også i ulendt terreng som ikke var ryddet for stein. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. I åpne, svakt kalkrike enger uten markrydding er beite mest vanlig, og engene kan ha en ujevn overflate med spor etter dyretråkk, steiner, bergframspring og spredte busker. Steiner kan trolig gi noe beskyttelse for konkurransesvake arter og arter med lav toleranse for beiting. Større steiner kan også skygge for lavvokst vegetasjon og skape muligheter for arter som begunstiges av halvskygge.

Kartleggingsenheten forekommer på kalkfattig, tørr mark. Den forekommer oftere i områder med lite nedbør. Det kan være løsmasserygger, eller lettdrenert og tørkeutsatt, sandholdig jord, for eksempel i øvre deler av kalkfattige enger i hellende terreng. Artssammensetningen består av få og lite kalkkrevende arter. Blåtopp Molinia caerulea er en typisk og en vanlig art i Agder og Rogaland, men forekommer også i andre landsdeler. Finnskjegg Nardus stricta, sauesvingel Festuca ovina, bråtestarr Carex pilulifera og småsmelle Atocion rupestre er også vanlige. Typen skilles fra svakt kalkrike enger ved fravær av noe mer kalkkrevende arter. Bunnsjiktet kan ha innslag tørketålende moser og spredte lav, men har oftest liten dekning. I disse artsfattige engene er det få, om noen, arter som skiller mellom enger med og uten markrydding. Forekomst av steiner, markstruktur og ujevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er uryddet.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten forekommer i hellende terreng og på opplendte/konvekse terrengformer. Den har oftest lyst grønn farge i flyfoto, fuktigere partier er mørkere grønne. Finnskjegg- eller sauesvingeldominans kan gi lyst brungrønn til grågrønn farge, tråkkutsatte og spesielt tørre partier kan bli lyst brune. Einer trer tydelig fram med mørk grønnbrun farge. Farge varierer etter bruken. Teksturen er ofte svært jevn, men tuer gir karakteristisk tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen regioner.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes i store deler av landet (BN-LA; O3-OC), men har trolig et tyngdepunkt i lavlandsområder. Den forekommer først og fremst i områder med kalkfattig berggrunn. Utbredelsen øker trolig med kontinentalitet og kartleggingsenheten er antagelig lite utbredt i sterkt oseanisk seksjon.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-13, TK01-M005-17 og TK01-M005-22. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-04 kalkfattig intermediær og tørkeutsatt ny eng med semi-naturlig preg. Den kan også ha en viss likhet med TN02-M005-01 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg.