Klart kalkrik åpen semi-naturlig ikke markryddet eng

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Kartleggingsenheten består av åpen eng uten tresjikt. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. Tidligere slo man også mange enger i utmark, også i ulendt terreng som ikke var ryddet for stein. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. I åpne, svakt kalkrike enger uten markrydding er beite mest vanlig, og engene kan ha en ujevn overflate med spor etter dyretråkk, steiner, bergframspring og spredte busker. Steiner kan trolig gi noe beskyttelse for konkurransesvake arter og arter med lav toleranse for beiting. Større steiner kan også skygge for lavvokst vegetasjon og skape muligheter for arter som begunstiges av halvskygge.

Kartleggingsenheten forekommer på sterkt kalkrik, frisk mark, ofte som kantsoner i innmark eller i utmark i områder med svært kalkrik berggrunn, som blant annet kalkstein, marmor og leirskifer. Engene er ofte sørvendte og framstikkende kalkknauser er vanlig. Artssammensetningen består av sterkt kalkkrevende urter og gress, og arter fra mer kalkfattige enger kan også inngå. Forekomst av klart kalkkrevende arter skiller typen fra mer kalkfattige enger. Noen eksempler er blant annet hjertegras Briza media, hårstarr Carex capillaris, brudespore Gymnadenia conopsea og gjeldkarve Pimpinella saxifraga. Engene kan ha høy artsrikdom av karplanter, sopp og insekter, særlig hvis hevden er god. Da er gjerne innslaget av gjødselstolerante, nitrofile arter også lavt. Bunnsjikt varierende med innslag av kalkkrevende moser og litt lav. Enger i god hevd uten eller med svært lite gjødselpåvirkning kan ha innslag av beitemarksopp på høsten. Forekomst av steiner, markstruktur og ujevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er uryddet.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten forekommer i alle terrengposisjoner, men er vanligst i hellende og ujevnt, sørvendt terreng. Den har middels til mørk grønn farge i flyfoto, som mørkner med økende fuktighet. Grunnlendte partier er ofte avvikende. Tekstur og farge varierer lite innen regioner, men er oftest jevn. Tuer kan gi karakteristisk tekstur. Einer framtrer tydelig som mørkere partier.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes spredt i landet fra kysten og opp til lavalpin sone (BN-LA; O3-C1). Den er først og fremst knyttet til områder med klart kalkrike bergarter (for eksempel kalkstein, marmor og leirskifer).

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-14, TK01-M005-18 og TK01-M005-21. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-03 Sterkt kalkrik frisk ny eng med semi-naturlig preg. Den kan også ha en viss likhet med TN02-M005-01 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg.