Kalkfattig åpen semi-naturlig ikke markryddet eng

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Kartleggingsenheten består av åpen eng uten tresjikt. I slåtteenger var det nødvendig å rydde unna hindringer slik at det ble lettere å slå enga. Rydding av marka for steiner og utjevning av markoverflaten ble derfor utført i enger som skulle slås. Tidligere slo man også mange enger i utmark, også i ulendt terreng som ikke var ryddet for stein. I beitemark kunne steiner, spredte busker og trær bli stående. I åpne, kalkfattige enger uten markrydding er beite mest vanlig, og engene kan ha en ujevn overflate med spor etter dyretråkk, steiner, bergframspring og spredte busker. Steiner kan trolig gi noe beskyttelse for konkurransesvake arter og arter med lav toleranse for beiting. Større steiner kan også skygge for lavvokst vegetasjon og skape muligheter for arter som begunstiges av halvskygge.

Kartleggingsenheten forekommer på kalkfattig, frisk og gjerne noe humusrik mark, ofte som kantsoner eller i utmark i grunnfjellsområder med tynt løsmassedekke. Artssammensetningen består av få og lite kalkkrevende arter. Blåtopp Molinia caerulea er en typisk og vanlig art i Agder og Rogaland, men forekommer også i andre landsdeler. Her kan også søterot Gentiana purpurea forekomme. Finnskjegg Nardus stricta og smyle Avenella flexuosa er også vanlige. Typen skilles fra svakt kalkrike enger ved fravær av noe mer kalkkrevende arter som f.eks. skogstorke¬nebb Geranium sylvaticum og legeveronika Veronica officinalis. Bunnsjiktet kan ha innslag av moser og spredte lav, men har oftest liten dekning. I disse artsfattige engene er det få, om noen, arter som skiller mellom enger med og uten markrydding. Forekomst av steiner, markstruktur og ujevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er uryddet.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten kan forekomme i alle terrengposisjoner, men vanligvis i flatt til svakt hellende terreng og i forsenkninger. Gjengroingsstadier med høy busk- og tredekning (ofte blandingsskog gran-bjørk-osp) kan være vanskelig å skille fra hei og skogsmark. I flyfoto gir gressdominans oftest lys grønn farge, men fargen veksler med dominerende arter. Fuktige partier framtrer som mørkt grønne til brune. Tekstur er oftest jevn, med unntak for store tuer. Tekstur og farge varierer lite innen regioner. Spredt einer framtrer tydelig som mørkere partier i flyfoto.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes i store deler av landet fra kysten og opp til lavalpin sone (BN-LA; O3-OC), men er trolig vanligst i lavlandsområder og i et bredt belte langs kysten. Den forekommer først og fremst i områder med kalkfattig berggrunn.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-14, TK01-M005-16 og TK01-M005-19. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-01 kalkfattig frisk ny eng med semi-naturlig preg. Den kan også ha en viss likhet med TN02-M005-01 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg.