Kalkfattig semi-naturlig eng uten markrydding med åpent tresjikt

Semi-naturlig eng er formet gjennom lang tids slått og/eller beite. NiN 3.0 inneholder fem lokale komplekse miljøvariabler som til sammen uttrykker intensiteten av hevd. En av disse hevdvariablene er LM-HH høstingsintensitet og semi-naturlig eng karakteriseres av LM-HH_b ekstensivt hevdpreg, som innebærer at engene er uten spor etter gjødsling, pløying og tilsåing med engfrøblandinger. De skjøttes ved slått eller beite, eller en kombinasjon av slått og beite på høsten etter slåtten. En del enger blir også brukt til beite en kortere periode om våren. To andre hevdvariabler definerer kartleggingsenheten; LM-HA åpning av tresjiktet og LM_HM markbearbeidingsintensitet. Rydding av trær i semi-naturlig eng gir økt lysinnstråling til marksjiktet slik at de lyselskende engartene gis bedre vekstvilkår. Kartleggingsenheten har et åpnet tresjikt, vanligvis med store og relativt gamle løvtrær. Tresatte enger som brukes til beite kalles også hagemark, mens løveng er tresatte slåtteenger. Treslagssammensetningen kan variere fra flere treslag til dominans av ett treslag, da ofte kalt bjørkehager, eikehager, osv. avhengig av hvilket treslag som dominerer. Tidligere var det relativt vanlig å utnytte løvtrærne til vinterfôr, og fortsatt finnes styvingstrær som spor etter denne formen for skjøtsel. Marka er ikke ryddet for stein. I kalkfattige enger av denne typen er beite mest vanlig, og engene kan ha en ujevn overflate med spor etter dyretråkk, steiner, bergframspring og spredte busker. Tresjikt har betydning for artssammensetningen ved innslag av skogsarter og moser og lav som mangler i åpen eng. Steiner kan trolig ha noe av den samme effekten, og gir også beskyttelse for konkurransesvake arter og arter med lav toleranse for beiting.

Engene forekommer på kalkfattig, frisk og gjerne noe humusrik mark, ofte som kantsoner eller i utmark i grunnfjellsområder med tynt løsmassedekke. Artssammensetningen består av få og lite kalkkrevende arter. Blåtopp Molinia caerulea er en typisk og vanlig art i Agder og Rogaland, men forekommer også i andre landsdeler. Finnskjegg Nardus stricta og smyle Avenella flexuosa er vanlige. Typen skilles fra svakt kalkrike enger ved fravær av noe mer kalkkrevende arter som f.eks. skogstorke¬nebb Geranium sylvaticum, legeveronika Veronica officinalis og hundefiol Viola canina (med underartene engfiol og lifiol). Innslag av arter som også er vanlige i skog som hårfrytle Luzula pilosa, skogstjerne Lysimachia europaea, marimjeller Melampyrum, inkludert moser som etasjemose Hylocomium splendens og furumose Pleurozium schreberi er mer vanlig i tredekt enn åpen eng. I disse artsfattige engene er det få, om noen, arter som skiller mellom enger med og uten markrydding. Forekomst av steiner, markstruktur og ujevnhet i overflaten kan gi en indikasjon på om enga er uryddet.

• Identifisering

  Kartleggingsenheten kan forekomme i alle terrengposisjoner. Tre- og buskdekte enger kan være vanskelig å skille fra hei og skog (oftest blandingsskog gran-bjørk). I flyfoto styrer tresjiktsdominanten(e) tekstur og farge.

• Utbredelse og forekomst

  Kartleggingsenheten finnes i store deler av landet under skoggrensen (BN-NB; O3-OC), men har trolig et tyngdepunkt i lavlandsområder og i et bredt belte langs kysten. Den forekommer først og fremst i områder med kalkfattig berggrunn.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheten kan forveksles med alle naboenheter langs de definerende miljøvariablene i hovedtypen. Dette er først og fremst TK01-M005-02, TK01-M005-04 og TK01-M005-07. Kartleggingsenheten har også likhetstrekk med TL01-M005-01 kalkfattig frisk ny eng med semi-naturlig preg.