Svært kalkrik fast strandkant-innsjøbunn

Kartleggingsenheten omfatter beltet med fast bunn fra vannstrandsbeltet (DL_0) og ned til og med mosebeltet (DL_de) i svært kalkrike innsjøer, dvs. innsjøbunn med vann som har kalkinnhold over 20 mg Ca/L. Kartleggingsenheten omfatter innsjøbunn av både eksponert og beskyttet strandkant, og bunnen ned til kompensasjonsdypet. Strandkanten, som også kalles hydrolittoralbeltet, kan tørrlegges i perioder, mens plantebeltet vil ha permanent vann. Strandkanten er ofte helt uten vegetasjon. Bunnen består av fast fjell eller blokker som vind eller strømninger ikke greier å flytte på. Det betyr ofte stein som er større enn 64 mm i innsjøer med lite bølgepåvirking, blokk og til fast fjell. I den eksponerte strandkanten må den dominerende kornstørrelsen være større enn 256 mm for å bli regnet som fastbunn. Her vil bølgeeksponeringen ofte vaske ut finsedimentene i vannstrandsbeltet. I innsjøer hvor fastbunnen har sin opprinnelse i fluviale prosesser, er ofte stein og blokker avrundet. Svært kalkrik berggrunn og løsmasseavsetninger i nedbørfelt med dolomitt, marmor, kalkstein eller kalkrik skifer, kan gi grunnlag for denne kartleggingsenheten. Kan forekomme sammensatt med kalkrike utforminger av NA-LA02 Eufotisk innsjø-sedimentbunn, spesielt i dypere partier nedenfor strandbeltet.

• Identifisering

  Vannprøve, vurdering av substratets kornstørrelse ift. bølgepåvirkning, og påvisning av nedre grense for vannplanter, begroingsalger eller moser.

• Utbredelse og forekomst

  Forekommer i hele landet i alle typer svært kalkrike innsjøer med fastbunn.

• Forvekslingsenheter

  Kartleggingsenheter med nærliggende trinn for KA Kalkinnhold, og kornstørrelser ift. sedimentbunn.

• Relasjon til NiN 2.3

  Kartleggingsenheten er uendret, og tilsvarer L1-E-4 Svært kalkrik eufotisk fastbunn i NiN versjon 2.3.