Hovedtypen omfatter vannmassesystemer i innsjøer med permanent stagnerende bunnvann som fører til oksygenmangel.
-
Børre K. Dervo CC BY-SA 4.0Kilevatnet (5,0 km2, maksimaldyp 98 m) i Skien kommune har bunnvannmasser som består av gammelt havvann preget av oksygenmangel. Kilevannet, Skien, Telemark.
-
Børre K. Dervo CC BY-SA 4.0Nordbytjernet (0,3 km2, største dyp 23 m) i Ullensaker kommune har bunnvannmasser med høye mangan- og jernkonsentrasjoner preget av oksygenmangel. Norbytjernet, Ullensaker, Akershus.
NA-FC04 Innsjø-vannmassesystemer preget av oksygenmangel omfatter ikke-sirkulerende vannmasser nær bunnen av innsjøer, under sprangsjiktet, oftest på dyp > 10 m, som kjennetegnes ved lave konsentrasjoner eller fravær av oppløst oksygen og forekomst av spesielle kjemiske forhold. Det ikke-sirkulerende vannlaget er tungt og kaldt, og blander seg derfor aldri med resten av vannet i innsjøen. I dette dypvannssjiktet anrikes salter. Det kalles monimolimnion, og sjøer med slikt bunnvann betegnes meromiktiske sjøer. Innsjøer kan ha permanent stagnerende bunnvann av mange ulike årsaker og grupperes på grunnlag av disse årsakene og bunnvannets kjemiske egenskaper. Bunnvannet i meromiktiske innsjøer kan ha høy konsentrasjon av karbondioksid (CO2), metan (CH4), kalsium (Ca), jern (Fe) og/eller mangan (Mn). Den spesielle, oksygenfrie innsjøbunnen er svært artsfattig og domineres av bakterier. Den meromiktiske tilstanden kan skyldes anrikning av oppløst stoff i dypvannet, for eksempel bikarbonat av kalsium, magnesium, jern og mangan. Denne typen saltanrikning er som regel forårsaket av bakterielle prosesser i innsjøens dypvann og sedimenter, og innsjøene betegnes da som biogent meromiktiske. Biogen meromiksis kan også skyldes akkumulering av jern i monimolimnion (jernmeromiksis). En annen type, krenogent (kildefødt) meromiktiske innsjøer, får tilført sitt tunge bunnvann fra mineralholdige kilder. En spesiell og sjelden form for meromiksis finnes i noen norske vann langs kysten, som har gammelt (relikt) sjøvann i monimolimnion. Dette er de siste rester av saltvannet i fjorder som har blitt avsnørt fra havet under landhevningen.
NA-FC04 Innsjø-vannmassesystemer preget av oksygenmangel er ikke så vanlig, men finnes hovedsakelig i Oslofeltet, i kuperte barskogområder og nær kysten. De meromiktiske innsjøene er ofte små og dype. En ofte medvirkende årsak til dannelse av meromiktiske sjøer er, i tillegg til de kjemiske og biologiske prosessene, at innsjøen ligger skjermet for vindeksponering slik at energitilførselen blir for liten til en full sirkulasjon av vannmassene.
For denne hovedtypen kan én miljøvariabel (oLKM) brukes til å beskrive variasjonen i grunntypen FC04-01 Innsjø-vannmassesystemer med periodisk oksygenmangel i større detalj: LM-KA Kalkinnhold kan brukes til å beskrive variasjon i pH og mineralnæringsstoffer.
NA-FC04 Innsjø-vannmassesystemer preget av oksygenmangel kan i utgangspunktet forveksles med alle hovedtyper av innsjøvannmassesystemer som kjennetegnes ved periodevis dårlig sirkulasjon og lavt oksygeninnhold i bunnvannet. Bunnvann som tilhører NA-FC04 kjennes igjen på en kraftig råtten lukt (forårsaket av hydrogensulfid, H2S), og vil ofte bruse lett når det hentes opp ved hjelp av en vannhenter. Vannmassene over bunnvannet inneholder ett av de sirkulerende vannmassesystemene.
NA-FC04 Innsjø-vannmassesystemer preget av oksygenmangel omfatter det ikke-sirkulerende, permanent stagnerende bunnvannet (monimolimnion) i meromiktiske innsjøer. Hovedtypen defineres av at bunnvannet over innsjøbunnen er periodisk okysgenfritt eller oksygenfritt, det vil si LM-OM Oksygenmangel, basistrinnene LM-OM_by.
NA-FC04 Innsjø-vannmassesystemer preget av oksygenmangel er delt inn i seks grunntyper på grunnlag av variasjon innenfor to miljøvariabler: LM-OM Oksygenmangel (bLKM): Denne variabelen, som også er definerende LKM for hovedtypen, deles inn i to hovedtypetilpassede trinn: periodisk oksygenmangel (OM_b), som forutsetter at bunnvannet er oksygenfritt minst hvert 6. år, og oksygenfritt (anoksisk) (OM_y), med bunn som har kontakt med vann med mer enn 2 mg O2/l sjeldnere enn hvert 6. år. LM-FK Ferskvannsforekomster med avvikende kjemisk sammensetning (vLKM) omfatter fem basisklasser som angir årsak til avvikende kjemisk innhold i oksygenfritt bunnvann (LM-OM_y): gammelt havvann (LM-FK_A), saltholdig vann (LM-FK_B), jernholdig vann (LM-FK_C), kalkrikt vann (LM-FK_D) og humusrikt vann (LM-FK_E).
Denne enheten er uendret og tilsvarer F7 Innsjø-vannmasser preget av oksygenmangel i NiN versjon 2.3.
Det foreligger en del kunnskap om vannkjemi, men liten kunnskap om flora og fauna.
Utfyllende opplysninger om meromiktiske innsjøer Den øverste, sirkulerende vannmassen i en meromiktisk innsjø betegnes miksolimnion. Miksolimnion har regelmessige sirkulasjonsperioder som i dimiktiske sjøer, og tilhører av den grannmassesystemene i miksolimnion tilhører derfor en av de fire normale hovedtypene av innsjø-vannmassesystemer (NA-FA01 Lagdelte, fullsirkulerende, naturlig fisketomme innsjø-vannmassesystemer, NA-FA02 Ikke lagdelte, fullsirkulerende, naturlig fisketomme innsjø-vannmassesystemer, NA-FB01 Lagdelte, fullsirkulerende innsjø-vannmassesystemer, NA-FB02 Ikke lagdelte innsjø-vannmassesystemer). Overgangssjiktet til monimolimnion betegnes kjemoklinen. Anrikningen av salter i monimolimnion gir denne vannmassen en så høy massetetthet at energitilførsel i form av strømmer i miksolimnion må til for at de to sjiktene med ulik massetetthet skal blandes.