Hovedtypen omfatter ikke-torvdannende våtmark på permafrost, og er bare kjent fra Svalbard.
NA-VC05 Permafrost-våtmark omfatter våtmark på flat eller svakt hellende mark med permafrost, og er bare kjent fra Svalbard. Permafrost med tynt aktivt lag innebærer at marka er frossen hele året, og at bare de øverste desimeterne tiner om sommeren. Hovedtypen forekommer i flatt eller svært svakt hellende, dårlig drenert terreng, det vil si hvor smeltevannet fra tining av den frosne marka ikke renner unna. Marka forblir dermed mettet med iskaldt smeltevann med temperatur nær 0 °C gjennom hele sommeren. Permafrost-våtmark har oftest spredte karplanter i en tett mosematte, 10–30 cm tjukk, som går brått over i rein mineraljord. Den vanligste og mest dominerende karplantearten er tundragras Dupontia fisheri mens sumptjernmose Calliergon richardsonii er en vanlig og ofte dominerende moseart. Grunnen til at det ikke dannes torv, er at produksjonen er lav i det kjølige, mellomarktiske klimaet.
NA-VC05 Permafrost-våtmark er betinget av permafrost med tynt aktivt lag (LM-PF_A) som sørger for konstant vannmetning og minimal variasjon i avstand til grunnvannsspeilet gjennom vekstsesongen. Iskaldt vann og lav produksjon hindrer torvdannelse og sørger for opprettholdelse av et ikke-torvproduserende våtmarkssystem.
NA-VC05 Permafrost-våtmark har sin hovedforekomst i nedre del av de store, U-formete dalene på Svalbard (Reindalen, Adventdalen, Sassendalen). Der dekker hovedtypen store områder i den dårlig drenerte dalbunnen. Hovedtypen finnes også på andre steder med dårlig drenering (R. Halvorsen et al., pers. obs.). Den er ikke kjent utenfor Svalbard.
NA-VC05 Permafrost-våtmark deles inn i fem grunntyper på grunnlag av variasjon langs to miljøgradienter:
LM-TV Tørrleggingsvarighet (vLKM): Artenes fordeling langs denne miljøgradienten følger et annet mønster enn i åpen, torvdannende jordvannsmyr (NA-VA01) i varmere bioklimatiske soner på fastlandet. Den er delt i tre hovedtypetilpassete – nedre mykmatte (LM-TV_c), øvre mykmatte og nederste fastmatte (LM-TV_de) og fastmatte og nedre tuenivå (LM-TV_fghij). Variabelen beskriver variasjon i artssammensetning og miljøforhold på fin lokal skala. Grunntypene danner vanligvis større, homogene flekker enn mikroskalavariasjonen som er typisk for NA-VA01 Åpen jordvannsmyr. Nedre mykmattenivå (LM-TV_c) utgjør en overgang mot ferskvannssystemer, med løse, nesten flytende mosematter omkring grunnvannsspeil-nivået. Mosemattene domineres av navargulmose Drepanocladus trifarius, hakenøkkemose Sarmentypnum tundrae og stormakkmose Scorpidium scorpioides. De vanligste blant de få karplanteartene som finnes spredt i disse mosemattene, er hengegras Arctophila fulva, dvergsyre Koenigia islandica og sumpsoleie Ranunculus hyperboreus. Dette er en vanlig type natur i bunnen av delvis vassfylte FL-F01 Iskiler. Noen få cm over grunnvannsspeilet (LM-TV_de) forekommer overganger mellom myk- og fastmatter. Der er artsmangfoldet større, både av moser og karplanter. Stedvis dominerende mosearter er sumptjernmose Calliergon richardsonii, svartknoppmose Catoscopium nigritum, skruesvanemose Meesia triquetra, brunmakkmose Scorpidium cossonii, polartorvmose Sphagnum arcticum og grasmose Straminergon stramineum, mens ishavsstarr Carex subspathacea, svalbardsoleie Coptidium spitsbergense og snøull Eriophorum scheuchzeri er typiske karplantearter. Flekkvis finnes også områder med større avstand til grunnvannsspeilet som danner overganger mot fastmarkssystemer (NA-TA04 Arktisk-alpin grasmark og NA-TC08 Snøleie). Typisk for disse er at overflata er ujevn, tilsynelatende uten at variasjon i avstand til grunnvannsspeilet påvirker artenes fordeling. Dominerende moser er myrfiltmose Aulacomnium palustre, fjellfiltmose Aulacomium turgidum, gullhøstmose Orthothecium chryseon og myrgullmose Tomentypnum nitens. Mange av fastmarkas karplanter finnes spredt.
LM-KI Kildevannspåvirkning (bLKM) åpner for å differensiere mellom ikke (LM-KI_0a) og klart (LM-KI_bc) kildevannspåvirket permafrost-våtmark, på samme vis som i NA-VA01 Åpen jordvannsmyr og i NA-VC04 Våt- og kildesnøleie. I NA-VC05 Permafrost-våtmark kommer klar kildevannspåvirkning til uttrykk i artssammensetningen i mykmatter og nedre fastmatter i form av økt innslag av arter som har tyngdepunkt i kilder, f.eks. vrangmose- Bryum spp., gittermose- Cinclidium spp. og kildemose-arter Philonotis spp. Kildevannspåvirket permafrost-våtmark finnes på steder med sval helning og en viss vannbevegelse.
NA-VC05 Permafrost-våtmark inneholder, tentativt, variasjon langs to oLKM i tillegg til variasjonen mellom grunntypene:
LM-KA Kalkinnhold Det er sannsynlig, men ikke dokumentert, at det finnes variasjon langs LM-KA Kalkinnhold innenfor denne hovedtypen ettersom det finnes betydelig variasjon i berggrunnsgeologi på Svalbard. Foreløpig finnes imidlertid beskrivelser av kalkrike utforminger.
LM-NB Naturlig beiting kan benyttes til å beskrive flekker med tydelige spor etter beiting av fugl, først og fremst gjess (kortnebbgås Anser brachyrhynchus), men også f.eks. smålom Gavia stellata og polarsvømmesnipe Phalaropus fulicarius.
NA-VC03 Grunnkilde og NA-VC05 Permafrost-våtmark Grensa mellom disse hovedtypene trekkes mellom våtmarker med svært klar kildevannspåvirkning og svak kilde (henholdsvis LM-KI_c og LM-KI_d). Overgangen er gradvis og må trekkes på grunnlag av artslister.
NA-VC04 Våt- og kildesnøleie og NA-VC05 Permafrost-våtmark Begge disse ikke-torvproduserende våtmarkssystemene finnes på permafrost på Svalbard. De glir gradvis over i hverandre og har flere felles dominerende arter, for eksempel polarsnelle Equisetum arvense subsp. alpestre, snøull Eriophorum scheuchzeri og blodnøkkemose Sarmentypnum sarmentosum. NA-VC04 er betinget av langvarig snødekke minst på nivå med tidlig moderat snøleie (LM-SV_a), mens NA-VC05 mangler snøleiepreg. NA-VC05 er knyttet til flate eller svært svakt hellende lokaliteter preget av dårlig drenering mens NA-VC04 først og fremst finnes på langvarig overrislet mark, f.eks. under snøfonner som smelter seint. NA-VC05 Permafrost-våtmark har mer eller mindre heldekkende mosesjikt i bunnen mens NA-VC04 Våt- og kildesnøleie kjennetegnes av grusdominert mark med mer eller mindre velutviklet bunnsjikt.
Hovedtypen overlapper i noen grad med NiN 2-3-hovedtypen V7 Arktisk permafrost-våtmark, som inneholder grunntypene av NA-VC05 for nedre mymattenivå (LM-TV_c) og overganger mot NA-LC05 Innsjø-isbunn. Grunntyper med lengre tørrleggingsvarighet har ingen klare paralleller i NiN 2.3. Grunntypene på overgangen mellom myk- og fastmatter (LM-TV_de) har noen likhetstrekk med V7, mens fastmatte- og tuegrunntypen (LM-TV_fghij) har fellestrekk både med NiN 2-hovedtypene T7 Snøleie og T8 Mosetundra.
Vanderpuye et al. (2002) sin undersøkelse fra Sassendalen er den eneste vegetasjonsøkologiske undersøkelsen av Svalbard-natur som tilhører NA-VC05 Permafrost-våtmark. Observasjoner (R. Halvorsen et al., pers. obs.) i Sassendalen, Adventdalen og Reindalen understøtter hovedkonklusjonene til Vanderpuye et al. (2002), men indikerer at det finnes mer variasjon i våtmarkene på Svalbard enn tidligere antatt, blant annet ved at våtmarker også inkluderer mark med større avstand til grunnvannsspeilet.
- Forekommer det polygonmyr på Svalbard? I NiN 2.3 beskrives torvmarksform-enheten 3TO-PO Polygonmyr som "Våt myr med minerogen overflatetorv, med myrstrukturer som består av polygonformete forhøyninger av frossen torv og is (oftest 5-kantete, 5–10 m i diameter)". Dette er en myrtype som er grundig beskrevet av Joosten et al. (2017) som "en blandingsmyr med ombrotrof vegetasjon over sprekkesonene med iskiler, og minerotrof vegetasjon inne i polygonene." På Svalbard er det imidlertid ikke dokumentert eller observert torvmark som kan karakteriseres som ombrogen (nedbørsmyr), der er knapt observert våtmarker som tilfredsstiller definisjonen av torvmark (R. Halvorsen, pers. obs.). Uten torvmark finnes heller ikke myr. Svalbard ligger i mellomarktisk sone, og kan sammenlignes med mellomalpin sone i fastlands-Norge. Det finnes ikke ombrogene myrer, og knapt nok myrer i det hele tatt, i mellomalpin sone. Derfor er det derfor heller ingen grunn til at ombrogen myr skulle finnes i mellomarktisk sone. Angivelser av polygonmyr på Svalbard anses derfor i hovedsak som jordvannspåvirket våtmark, som i NiN 3 er beskrevet som hovedtypen NA-VC05 Permafrost-våtmark.
Joosten H, Moen A, Couwenberg J og Tanneberger F (2017) Mire diversity in Europe: mire and peatland types. I: Joosten H, Tanneberger F og Moen A (red.) Mires and peatlands of Europe: status, distribution and conservation, Schweizerbart, Stuttgart, s. 5-64. Vanderpuye AW, Elvebakk A og Nilsen L (2002) Plant communities along environmental gradients of high-arctic mires in Sassendalen, Svalbard. Journal of Vegetation Scirence 13: 875-884.
