Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg

NA-TN02

Hovedtype

Hovedtypen omfatter "blomsterenger" på sterkt endret fastmark med vegetasjon som overfladisk kan likne semi-naturlig eng, men som verken brukes til jordbruksproduksjon eller har historisk dybde.

Se kartleggingsenheter arrow_downward

NA-TN02 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg kjennetegnes ved følgende kombinasjon av egenskaper: (1) sterkt endret mark, som er resultatet av planering, utfylling, påfylling av matjord, sand eller andre masser, (2) artssammensetningen er resultatet av utsåing, for eksempel av spesialkomponerte frøblandinger og/eller luking av uønskete arter og andre målrettete tiltak for å fremme en ønsket artssammensetning, (3) et ekstensivt hevdregime, det vil si slått og/eller beite, men ingen markbearbeiding (pløying), sprøyting eller gjødsling, og (4) formålet er ikke jordbruksproduksjon. Hovedtypen omfatter hovedsakelig to arealtyper som ikke har systematisk forskjellig artssammensetning: (1) vegkanter som slås, men ikke sprøytes eller gjødsles, og (2) "blomsterenger" som anlegges og skjøttes med sikte på høyt artsmangfold, først og fremst av karplanter og/eller insekter. Artsrike vegkanter, som for størstedelen tilhører denne hovedtypen, kan huse et stort artsmangfold og være viktige som refugium for arter med optimum i semi-naturlige enger og som nå er i sterk tilbakegang (Auestad et al. 1999, 2011).

NA-TN02 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg omfatter vegetasjonsdekt ikke-jordbruksmark med mark som tidligere er bearbeidet (LM-HM_c) og som skjøttes med et ekstensivt hevdregime (LM-HH_b). Avgrensningen av hovedtypen følger direkte av prinsippene og kriteriene for hovedtypeinndeling i NiN 3.

Arealet som dekkes av NA-TN02 er lite, men økende. Først og fremst skyldes det endring i vegkantskjøtsel gjennom de siste tiårene, fra massiv utsåing av fremmedarter som for eksempel lupin Lupinus spp. og stivsvingel Festuca trachyphylla til kantslått uten sprøyting (Anonym 2016). Allerede i 1994 skrev Milberg og Persson (1994) at vegkantene utgjorde størstedelen av arealet som ble regelmessig slått i Sverige. I dag er det ingen tvil om at det er en god beskrivelse av situasjonen i Norge. Erkjennelsen av en pågående biodiversitetskrise, blant annet en sterk reduksjon av mengden pollinerende insekter (Anonym 2019), har ført til sterk økning i interessen for å anlegge "blomsterenger", som her brukes som samlebetegnelse på sterkt endret mark som er skjøttet med sikte på høyt eller spesielt mangfold av karplante- eller insektarter. Disse utviklingstrendene har bidratt til den pågående økningen i arealet som nå dekkes av denne hovedtypen.

NA-TN02 inneholder bare en grunntype.

NA-TK01 Semi-naturlig eng og NA-TN02 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg Begge hovedtypene har et semi-naturlig preg som resultat av ekstensiv hevd, det vil si skjøtsel som innbefatter slått eller beite uten pløying eller sprøyting. Det er imidlertd en fundamental forskjell mellom dem. Semi-naturlig eng har lang historisk kontinuitet i bruk som slåtte- eller beitemark og derfor inngår i en kulturhistorisk og geografisk sammenheng, gjerne med spesifikk plassering i forhold til en gård eller en seter. Blomsterenger (og usprøytete vegkanter) er nye konstruksjoner med en artssammensetning som er mer eller mindre direkte valgt eller framelsket av mennesker, og ikke del av et kulturhistorisk høstingsøkosystem. Historiske semi-naturlige slåtteenger kjennetegnes ved forekomst av kulturhistoriske referanser som for eksempel rydningsrøyser (MO-SH Steinhaug), mens semi-naturlig enger uansett hevdregime (beite eller slått) ofte omgis av MO-SG Steingjerde. Uthusbygninger (utløer etc.) eller rester etter slik er ikke uvanlig. Nyanlagte blomsterenger mangler kulturhistoriske referanser.

De siste årenes økte fokus på artsrike vegkanter som levested for sjeldne karplantearter (og insektarter assosiert med disse), og på blomsterenger som middel for å motvirke tap av biologisk mangfold og sikre viktige økosystemtjenester som for eksempel pollinering, har ført til økt interesse for slike sterkt endrete områder og gitt økt kunnskap om dem.

NA-TN02 Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg har samme definisjon og lik avgrensning mot andre hovedtyper som T40 Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng [Vegkanter, plener, parker og liknende med semi-naturlig engpreg] i NiN 2.3. Navneendringen framhever de to viktigste arealtypene som inngår i NA-TN02.

Kartleggingsenheter under Blomsterenger, usprøytete vegkanter og liknende med semi-naturlig hevdpreg

En kartleggingsenhet er satt sammen av en eller flere grunntyper, avhengig av hvilken målestokk den er tilpasset kartlegging etter. Hver beskrivelse inneholder karakteristiske trekk ved enheten, lister med kjennetegnende arter og praktiske tips som kan være til hjelp i naturtypebestemmelse og kartlegging.
MÅLESTOKK