Hovedtypen omfatter ustabilt grus- eller finere mineralsubstrat i bratte skråninger langs elver og bekker, preget av aktive skredprosesser.
-
Harald Bratli CC BY-SA 4.0Grus- og sandskred Grimsmoen, Folldal, Hedmark.
NA-TE02 Aktiv skredmark omfatter åpne, ikke jorddekte skråninger dominert av fint mineralmateriale (dominerende kornstørrelse fra leire til grus), som holdes åpne av aktive skredprosesser. Med skred menes at stedegne masser (jord, sand, silt eller leire, eller stein og snø) løsner fra underlaget og sklir nedover en skråning. NA-TE02 Aktiv skredmark kjennetegnes ved at skredene ikke er større enn at arealenhetene opprettholder en mosaikk av nytt nakent mineralsubstrat og substrat som i hvert fall i noen grad er kolonisert av karplanter, moser eller lav. Åpen skredmark finnes hyppigst i bratte skråninger langs elver og bekker som renner gjennom tjukke, sorterte løsmasselag, det vil si løsmasser med liten variasjon i dominerende kornstørrelse. Typiske eksempler er ravinedaler i marine leirsedimenter og V-daler gjennom terrasser i breelv- eller bresjøsedimenter. Når rennende vann undergraver slike løsmasseskråninger utløses gjentatte småskred. Skråningens helning, som er avhengig av hvor sterke krefter som holder løsmassene sammen, forblir nær konstant over lang tid.
NA-TE02 Aktiv skredmark har en artssammensetning som i stor grad er preget av tilfeldigheter i kolonisering. Flere mosearter som er tilpasset spesifikke substrattyper har imdlertid tyngdepunkt i denne hovedtypen (se avsnittet om inndeling).
NA-TE02 Aktiv skredmark omfatter løsmasser uten jorddekke, med kornstørrelser fra leire til grus, som holdes åpne av aktive skredprosesser. Definerende LKM er LM-SU Skredutsatthet, som er en destabiliserende forstyrrelsesgradient. Innslagspunktet er LM-SU_b klart skredutsatt.
Hovedtypen er sjelden fordi den forutsetter en spesiell kombinasjon av miljøforhold som ikke ofte er realisert. Den dekker vanligvis små arealer der den forekommer. Leir- og siltskred forekommer langs bekker og elver under marin grense, det vil si i et belte langs kysten med varierende bredde. Sand- og grusskred forekommer spredt langs større elver.
NA-TE02 Aktiv skredmark deles i tre grunntyper på grunnlag av LM-DK Dominerende kornstørrelse som er vLKM for hovedtypen: leir- og siltskred (LM-DK_AB), sandskred (LM-DL_C) og grusskred (LM-DK_D).
Blant blad- og levermoser med tyngdepunkt i leir- og siltskred kan nevnes lommemoser Fissidens spp. og gaffelmoser Riccia spp. Sandgråmose Racomitrium canescens agg. har et klart tyngdepunkt i sandskred, der den ofte finnes sammen med rabbebjørnemose Polytrichum piliferum. Grusskred har oftest sparsomt artsinventar, og kjennetegnes ved at sandgråmosen ofte mangler.
Omfanget av systematisk, miljømessig betinget variasjon innenfor hovedtypen er lite kjent, og lista over fire oLKM er derfor tentativ:
LM-KA Kalkinnhold: NA-TE02 Aktiv skredmark er knyttet til sorterte løsmasser som enten (leirskred) har høyt kalkinnhold på grunn av substratets opprinnelse (biogent kalsiumkarbonat) eller (sand- og grusskred) er satt sammen av bergartsfragmenter fra et stort område, slik at variasjonen i kalkinnhold i opphavsmaterialet jevnes ut. Substratet har derfor vanligvis preg av å være intermediært til litt kalkrikt (LM-KA_def). Iblant forekommer imidlertid sand- og grusskred med høyere kalkinnhold, som kan beskreves ved bruk av KA som oLKM.
LM-KI Kildevannspåvirkning kan benyttes til å beskrive framspring av kildevann i leirskredmark.
LM-SU Skredutsatthet åpner for å beskrive variasjon i intenisteten av de aktive skredprosessene, som gir seg utslag i hvor stor arealandel som har nakent mineralsubstrat og hvor stor andel som er kolonisert av moser og lav.
LM-UE Uttørkingseksponering kan brukes til å differensiere mellom åpen skredmark som har ulike eksposisjoner og som kan ha en viss betydning for artssammensetningen. Aktiv skredmark er imidlertid åpne systemer, som i sin natur er mer eller mindre uttørkingseksponert. Relevant variasjonsbredde er derfor LM-UE_cdefg.
NA-TD02 Flomskredmark og NA-TE02 Aktiv skredmark skilles ved at NA-TD02 Flomskredmark er betinget av permafrost. Substratet, som ofte er fuktig, består hovedsakelig eller for en stor del av silt som er spredd utover et større, oftest svakt skrånende område (LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet basistrinn LM-HF_a svakt skrånende, dvs. 4–15°) som inngår i en elvevifte (landformenheten FL-D10). NA-TE02 er på sin side knyttet til bratte elveskråninger (LM-HF_c; 30–60°) og landformene FL-D05 Leirravine eller FL-D07 Elveskrent.
NA-TE02 Aktiv skredmark og NA-TG01 Nakne løsmasser Grensa mellom NA-TE02 Aktiv skredmark og \historisk skredmark\, som i NiN 3 utgjør en egen løsmassetype, LM-LT_F massetransportert materiale og plasseres i hovedtypen NA-LG01 Nakne løsmasser, trekkes slik at områder med tydelige spor etter massive skred med stor romlig utstrekning skal plasseres i NA-LG01 dersom det er svært liten sannsynlighet for nye skred på stedet i løpet av en 100(–200)-årsperiode. Da fungerer skredområdet som et avgrenset økosystem preget av historisk disruptiv forstyrrelse og vil gjennomgå en langsom primær suksesjon.
Tilsvarende hovedtype i NiN 2.3, med samme navn, er T17. NA-TE02 omfatter imidlertid bare tre av de fire grunntypene i T17. Grunntypen T17-1 Jordskred er i NiN 3 delvis erstattet av tre grunntyper av NA-TG01 Nakne løsmasser (NA-TG01-47 Udifferensiert historisk jordskred, NA-TG01-48 Snøleiepreget historisk jordskred og NA-TG01-49 Skogsmarkspreget historisk jordskred). Årsaken til denne endringen er at et område for å tilordes NA-TE02 Aktiv skredmark må ha preg av aktive skredprosesser. Det øvre jordsmonnet, med høyt organisk innhold, har i beste fall en tjukkelse på 30–40 cm, og vil (i motsetning til overveiende uorganiske sedimenter som kan ha tjukkelse på mange titalls meter over flere kvadratkilometer) raskt eroderes vekk dersom prosessene er aktive. ‘Aktiv jordskredmark’ vil derfor i beste fall være en kortvarig overgangstype, i verste fall en ikke-realisert kombinasjon av egenskaper. De aller fleste jordskred representerer en engangsbegivenhet og bør derfor oppfattes som historisk skredmark.
De geomorfologiske prosessene som gir opphav til aktiv skredmark er godt forstått, men kunnskapen om variasjon i artssammensetning innenfor hovedtypen er svært mangelfull fordi systematiske vegetasjonsøkologiske undersøkelser ikke er utført. Det er derfor stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt det er grunnlag for å opprettholde egne grunntyper for sand- og grusskred, og om noen av oLKM-ene burde gi opphav til egne grunntyper.
