Hovedtypen omfatter aktive flomskredvifter, det vil si områder som jevnlig utsettes for flomskred, det vil si plutselige strømmer av vann, breerodert slam og grovere materiale over frossen mark som fører til sedimentasjon, stedvis også erosjon.
NA-TD02 Flomskredmark omfatter all mark som bærer preg av akrive flomskredprosesser, det vil si som minst er klart flomskredutsatt (LM-FU_b). Flomskred er et fenomen som i norsk sammenheng bare er kjent fra Svalbard. Flomskred oppstår når smeltevann fra bre, som transporterer store mengder bresedimenter, årvisst fosser ned korte, bratte dalsider og passerer mark med permafrost og tynt aktivt lag. Fordi permafrosten hindrer dyp erosjon av substratet, tar elva stadig nye løp. Over tid avsettes sedimenter over et stort område og danner store elvevifter (\flomskredvifter\) med preg av flomskred (se utfyllende informasjon for en grundigere beskrivelse av flomskredprosessen). Innenfor flomskredvifta varierer intensiteten av flomskredpåvirkningen. Den bestemmes av flomskredfrekvensen, det vil hvor ofte området utsettes for forstyrrelse (først og fremst sedimentasjon) fra flomskred, og påvirkningsgraden, det vil si hvor store sedimentmengder som avsettes når området utsettes for flomskred, eventuelt om det også er fare for erosjon. Flomskredintensiteten varierer fra sentrale områder på flomskredvifta, som ofte påvirkes årvisst, til perifere områder som bare påvirkes når elva tar et nytt løp som treffer akkurat dette området. Variasjon i flomskredfrekvens medfører også variasjon i tid siden siste flomskred. Mark som ikke årvisst påvirkes av flomskred vil derfor kunne være i ulike stadier av revegetering etter siste flomskredpåvirkning. Ei flomskredvifte består derfor oftest av delområder med ulik flomskredintensitet, i ulike stadier av suksesjonsstadier etter flomskredforstyrrelse.
Flomskredmark omfatter dynamisk natur som stadig utsettes for nye forstyrrelser ved at flomelver tar nye løp og ved sedimentasjon. Det synes derfor som om artssammensetningen i stor grad består av arter som tilfeldigvis har klart å etablere seg på stedet og overleve fram til observasjonstidspunktet. Det gjenstår å se hvor stor grad artssammensetningen gjenspeiler grunnleggende miljøforskjeller.
NA-TD02 Flomskredmark omfatter åpen fastmark som er LM-FU_b klart flomskredutsatt.
Hovedtypen er bare kjent fra Svalbard, der den er vanlig og stedvis dekker betydelige arealer.
NA-TD02 Flomskredmark deles i to grunntyper på grunnlag av variasjon langs LM-FU Flomskredutsatthet, som både er dLKM og bLKM for denne hovedtypen. På grunntypenivå skilles mellom klart og sterkt flomskredutsatt mark (LM-FU_bc) og svært sterkt og disruptivt flomskredutsatt mark (LM-FU_dy).
Grundige undersøkelser av variasjon innen denne hovedtypen mangler, og framlegget til oLKM er derfor tentativt. Følgende tre variabler er oLKM for denne hovedtypen:
LM-DK Dominerende kornstørrelse gir mulighet til å beskrive variasjon i dominerende kornstørrelse, som kan variere mye innenfor en og samme flomskredvifte.
LM-UE Uttørkingseksponering er tentativt inkludert for å kunne beskrive forskjeller i artssammensetning mellom flomskredvifter med ulik eksposisjon.
LM-VM Vannmetning åpner for å kunne beskrive forskjeller i median (normal) markfuktighet innenfor ei flomskredvifte.
NA-TD02 Flomskredmark og NA-TD01 Rasmark, NA-TE02 Aktiv skredmark og NA-TE03 Åpen flomfastmark Flomskredmarka skiller seg fra de tre andre, nevnte hovedtypene ved å være betinget av permafrost, som sørger for at elva ikke kan grave i substratet, men hele tida tar nye løp. Den skiller seg fra NA-TE03 Åpen flomfastmark ved at marka bare i korte perioder og ikke engang årvisst utsettes for flom på samme sted. Den skiller seg fra NA-TD01 Rasmark ved at marka er fuktig og hovedsakelig eller for en stor del består av finmateriale (silt), mens rasmarka hovedsakelig har tørr mark og grovere substrat, og er knyttet til ei talusvifte med tydelig styrtgradering (sortering av mineralmaterialet, med økende kornstørrelse nedover skråningen). Den skiller seg fra NA-TE02 Aktiv skredmark ved at marka ikke i seg sjøl er ustabil, men utsettes for gjentatt sedimentasjon, tidvis også erosjon (se utfyllende opplysninger for beskrivelse av prosessene som fører til dannelse av flomskredmark).
NA-TD02 Flomskredmark er en ny hovedtype som ikke er fanget opp i NiN 2.3.
Det foreligger ingen systematiske undersøkelser av NA-TD02 Flomskredmark. Hovedtypen er opprettet på grunnlag av observasjoner og resonnement. Det er behov for økologiske undersøkelser og mer kunnskap om variasjon i artssammensetning i flomskredmark.
- Utfyllende forklaring av prosessene som forårsaker NA-TD02 Flomskredmark Ett av de mest karakteristiske trekkene ved Svalbard-naturen er det sterke preget av massetransportprosesser, det vil si geomorfologiske forstyrrelsesprosesser som forårsaker transport av materiale mot lavere terrengposisjoner. I NiN 3 skilles mellom fire fundamentale massetransportprosesser, som beskrives med hver sin LKM: LM-FU Flomskredutsatthet, LM-RU Rasutsatthet, LM-SU Skredutsatthet og LM-VF Vannforårsaket forstyrrelsesintensitet. På fastlandet er det stort sett lett å trekke et klart skille mellom flommark langs elver der (glasi)fluviale sedimenter avsettes i vått miljø (LM-VF), talusskråninger som er eksponert for snøras og enkeltsteiner etc. som ruller over marka og forårsaker fin-skala forstyrrelse i et tørt miljø (LM-RU) og skredmark der marka er ustabil og tidvis løsner, også i tørt miljø (LM-SU). På Svalbard finnes hele spekteret av overganger mellom glasifluviale og kolluviale prosesser, inkludert skredprosesser. Dette skyldes en kombinasjon av flere forhold: (a) sedimentære bergarter som forvitrer lett, (b) pyramideformete fjell med avskåret topp og rette, middels bratte sider, og (c) permafrost. Topp-platåene er ofte dekt av breer, brearmer eller snøfonner. Fra breene går korte, ofte bratte elveløp ned dalsidene. Breelvene fører smeltevann og store mengder breeroderte sedimenter ned til elvene som går gjennom større og mindre U-daler. Mens store elver i lange daler legger igjen det grove materialet undervegs og deponerer finmaterialet på store elvesletter, skjer avrenningen fra de mindre, brattere elvene ofte i form av mer eller mindre plutselige flomskred vår og forsommer, som resulterer i flomskredvifter med mer eller mindre usortert materiale, eller med det groveste materialet avsatt nærmest elveløpet. På Svalbard har flomskredviftene betydelig innhold av siltig slam som avsettes som en matrix iblandet grovere materiale. Permafrost bidrar til å konsolidere flomskredvifta og gjør at elva i stedet for å erodere tidligere avsatt materiale tar nye løp over flomskredvifta og avsetter nytt materiale nye steder. Finmaterialrike flomskredsedimenter utgjør et svært dynamisk system, mens stein og blokker som transporteres med flomskred ikke skiller seg fra annet, grovt og seint koloniserbart substrat.
