Hovedtypen omfatter åpne, gras- og urtedominerte skråninger med engpreget vegetasjon i fuglefjell langs kysten, i og nær store kolonier av hekkende sjøfugl.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Kaldekloven, Runde, Herøy, Møre og Romsdal.
NA-TC06 Fuglefjell-eng omfatter åpen, jorddekt mark i sterkt skrånende terreng med engpreget vegetasjon betinget av regelmessig fuglegjødsling (fuglefjell). Floraen er nokså artsfattig, både med hensyn til karplanter og til moser og hovedtypen inneholder knapt noen tyngdepunktarter. Dette skyldes at mange engarter og moser ikke tåler de høye nitrogen- og/eller fosforkonsentrasjonene som fuglegjødslingen medfører. Moser disfavoriseres både av tett, grasdominert vegetasjon og av sterk nitrogengjødsling. Fuglefjell-engene er likevel ofte særdeles frodige fordi de få artene som tåler høye nitrogenkonsentrasjoner kan ha svært høy produksjon. Vanligvis akkumuleres ikke organisk materiale i fuglefjell-eng fordi nedbrytningen er rask.
Mest typisk finnes NA-TC06 Fuglefjell-eng i skråninger mellom, under eller i mosaikk med fugleberg (grunntyper av NA-TA01 Nakent berg). Områder med fuglefjell-eng inneholder gjerne en mosaikk av ulike grunntyper som resultat av romlig variasjon i mengden gjødsel som blir tilført og lokal forekomst av mer eller mindre konsentrerte kildevannsframspring.
Polarskjørbuksurt Cochlearia groenlandica (på Svalbard), skjørbuksurt Cochlearia officinalis og fjellsyre Oxyria digyna kan danne énartsbestander i de sterkest gjødslete delene av fuglefjell-enger. Rødsvingel Festuca rubra er den kvantitativt viktigste arten i fuglefjell-eng på fastlandet. På Svalbard er fuglefjellene viktige for mattilgangen til fjellreven Vulpes lagopus. En god del insektarter, blant andre noen sommerfuglarter, forekommer på Svalbard bare under fuglefjell, som der utgjør varme og høyproduktive eksklaver (utposter) av miljøforhold som ellers bare finnes lengre sør.
NA-TC06 Fuglefjell-eng omfatter jorddekt fastmark i sterkt skrånende terreng (LM-HF_bcd, helning ≥ 30°), preget av miljøstress i form av naturlig gjødsling fra hekkende fugl. Hovedtypen defineres først og fremst av miljøvariabelen LM-NG Naturlig gjødsling, som sammen med LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet (minst trinn LM-HF_c bratt, det vil si helning over 30°) er dLKM for hovedtypen. Gjødselspåvirkningen må minst tilsvare LM-NG-b klart naturlig gjødslingspreget.
Fuglefjell, som er en betingelse for forekomst av NA-LC06 Fuglefjell-eng, finnes langs kysten av Fastlands-Norge fra Rogaland og nordover. Store fuglefjell med hundretusenvis av hekkende sjøfugl finnes på Runde (Herøy, Møre og Romsdal) og spredt videre langs kysten fra Røst (Nordland). Fuglefjell finnes også på Svalbard.
NA-TC06 Fuglefjell-eng deles inn i fire grunntyper på grunnlag av variasjon langs to miljøvariabler.
LM-NG Naturlig gjødsling er dLKM for denne hovedtypen og vLKM i den. LM-NG deles i tre hovedtypetilpassete trinn, hvorav det øverste (LM-NG_y) omfatter små, mer eller mindre vegetasjonsløse flekker med særlig stor fuglegjødselspåvirkning og det midterste (LM-NG_d) omfatter områder med klart redusert artsmangfold på grunn av gjødsling. Det nederste trinnet (LA-NG_bc) omfatter tydelig gjødselspåvirkete enger, på fastlandet ofte fullstendig dominert av rødsvingel Festuca rubra og med spredt forekomst av andre arter.
LM-KI Kildevannspåvirkning (bLKM) skiller fuglefjell-enger med tilførsel av friskt, bevegelig grunnvann, det vil si vann med kildevannspreg, fra veldrenerte enger. Fordi fuglefjell-engene alltid ligger i sterkt skrånende terreng, har vanntilførselen alltid kildevannskarakter (et gitt basistrinn langs LM-KI Kildevannspåvirkning forutsetter minst det tilsvarende trinnet av LM-VM Vannmetning). Denne miljøgradienten deles i to hovedtypetilpassete trinn: lite kildevannspåvirket fuglefjell-eng (LM-KI_0a) og klart kildevannspåvirket fuglefjell-eng (LM-KI_bc). Fuglefjell-enger med klar kildevannspåvirkning kjennetegnes av frodig vegetasjon dominert av høgstauder og bregner, som for eksempel kvann Angelica archangelica og geitrams Chamaenerion angustifolium.
Observerbar variasjon innenfor hovedtypens fire grunntyper kan beskrives ved hjelp av tre miljøvariabler (oLKM-er):
LM-HH Høstingsintensitet: Denne variabelen åpner for å uttrykke at fuglefjell-enger kan ha preg av langvarig husdyrbeiting, først og fremst av sau. Fuglefjell finnes oftest på øyer ytterst i havgavet, og har vært attraktive beiteområder, både på grunn av de produktive fuglefjell-engene og fordi øyer ikke trenger gjerdes inn for å brukes som beitemark. Horisontale sauestier i de bratte skråningene er en klar indikasjon på bruk som beite. Overganger til LK-01 Semi-naturlig eng er vanlig.
LM-KA Kalkinnhold: LM-NG Naturlig gjødsling overstyrer i stor grad effekten av variasjon i kalkinnhold i jorda, men det kan være mulig å plassere fuglefjell-enger med klart gjødslingspreg (LM-NG_bc) til kalkinnholdstrinn.
LM-NB Naturlig beiting (ville dyr): Denne variabelen gjør det mulig å angi langvarig preg av beiting av ville dyr. På Svalbard er det vanlig å se beitende svalbardrein Rangifer tarandus ssp. platyrhynchos og fjellrev Vulpes lagopus i fuglefjellene. Rikelig forekomst av dyremøkk er et tydelig tegn på beitepåvirkning.
NA-TA04 Arktisk-alpin grashei og NA-TC06 Fuglefjell-eng På fastlandet finnes fuglefjell (og dermed fuglefjell-enger) på øyer ytterst mot havet. På Svalbard er derimot fuglefjell ofte omgitt av annen, mellom- eller nordarktisk, mer eller mindre engpreget vegetasjon. Overgangen mellom NA-TC06 Fuglefjell-eng og de tilstøtende naturtypene er ofte helt gradvis. Særlig vanskelig er avgrensningen mellom NA-TC06 Fuglefjell-eng og engpreget NA-TA04 Arktisk-alpin grashei på tjukk fastmarkstorv (LM-FT_b), som i NiN 2 blir beskrevet som egen hovedtype T9 Mosetundra (se utfyllende opplysninger). Grensa skal trekkes der vegetasjonen har et utvetydig preg av naturlig gjødsling.
NA-TC06 Fuglefjell-eng og NA-TC07 Fugletopp Disse to hovedtypene, som begge er betinget av naturlig gjødsling, skiller seg med hensyn til plassering i terrenget og hvordan de påvirkes av fugleaktivitet. Fuglefjell-enger utgjør oftest større, sammenhengende områder i en bratt skråning (LM-HF_bcd, helning > 30°) som vender mot sjøen mens fugletopper dekker små, avgrensete områder (oftest bare noen få kvadratmeter) på den mer eller mindre flate toppen av en knaus eller en ås (LM-HF_0 flatt), typisk omgitt av NA-TA02 Åpen grunnlendt mark, NA-TK03 Kystlynghei eller NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside. Koblingen til adskilte intervaller langs LM-HF Helningsrelatert forstyrrelsesintensitet gjør at fuglefjell-enga og fugletoppen ikke utspenner et sammenhengende, konvekst område i et økologisk rom. Dermed skal de etter kriteriene i NiN 3 skilles på hovedtypenivå.
NA-TC06 Fuglefjell-eng og NA-TD03 Rasmark-eng Begge disse hovedtypene kjennetegnes av engpreget vegetasjon og forekommer i bratte skråninger. Sørpå finnes fuglefjell-enger i fuglefjell ytterst på kysten. Kanskje med unntak for områdene langs kysten av Troms og Finnmark, er fuglefjellene vanligvis snøbare om vinteren og derfor heller ikke er utsatt for snøskred. Knapt noe sted er derfor utsatt for påvirkning fra de definerende LKM-ene LM-NG Naturlig gjødsling og LM-RU Rasutsatthet på samme tid.
NA-TC06 Fuglefjell-eng og NA-TK01 Semi-naturlig eng Mange steder langs kysten har øyer med fuglefjell blitt benyttet som beite, særlig for sau. Noen steder brukes fortsatt fuglefjell-enger som sauebeite. I slike tilfeller kan overgangen mellom de to hovedtypene være helt gradvis slik at det blir vanskelig å trekke en klar grense. Grunntyper for LA-NG_dy har så sterkt gjødslingspreg at de alltid vil ha klart sterkere preg av gjødsling enn av sauebeite. For enger med svakere gjødslingspreg (LA-NG_bc) må det gjøres en samlet vurdering av hvilken av LKM-ene som setter sterkeste preg på artssammensetningen og derfor skal bestemme hovedtypetilhørigheten. Enger som er del av et større område med påvirkning fra LM-NG Naturlig gjødsling skal tilordnes NA-TC06 med mindre det er åpenbart at påvirkningen fra langvarig beite har sterkere effekt på artssammensetningen enn påvirkningen fra fuglegjødsling.
NA-TC06 Fuglefjell-eng omfatter fire av de fem grunntypene i NiN 2.3-hovedtypen T8 Fuglefjell-eng og fugletopp. Den femte og siste grunntypen utgjør i NIN 3 hovedtypen NA-TD07 Fugletopp.
Vi har relativt god kunnskap om hvordan fuglegjødsling påvirker vann- og jordkjemi og artssammensetningen i fuglegjødselspåvirete systemer, blant annet gjennom undersøkelsene til Grønlie (1948) og Sortland (1988) som også omfatter kjemiske undersøkelser av jordsmonnet. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innnenfor hovedtypen.
- Mosetundra I NiN 2 beskrives en egen arktisk hovedtype, T9 Mosetundra, kjennetegnet ved sammenhengende, torvdannende matter av store, relativt hurtigvoksende moser (først og fremst gullmose Tomentypnum nitens agg.). Disse mosemattene ligger direkte på et permafrostlag 20–40 cm under moseoverflata. I NiN 2 brukes begrepet \mosetundra\ i tråd med forslaget fra Vanderpuye et al. (2002) om arktisk, permafrostbetinget mosedominert mark uten våtmarksegenskaper. Vanderpuye et al. (2002) drøfter begrepet moss tundra, som har vært brukt og fortsatt brukes i mange ulike betydninger.
Mosetundraen skilles fra våtmarkssystemer ved å mangle et fritt grunnvannsspeil i det aktive laget. I NiN 2 angis gjødsling av fugl og svalbardrein Rangifer tarandus ssp. platurhynchos* som en forutsetning for dannelse av mosetundra. Videre oppgis at den mest typiske mosetundraen finnes i skråninger med 5–30° helning under (større) fuglefjell i den nordarktiske bioklimatiske sonen på Svalbard.
Observasjoner ulike steder på Svalbard sommeren 2021 (R Halvorsen, G Arnesen, PB Eidesen og V Ravolainen) viser at natur som klart faller inn under begrepet \mosetundra\ slik det er definert i NiN 3, ikke er knyttet til steder som er påvirket av gjødsling. Slik natur er svært utbredt, blant annet på de nordarktiske platåene på Bartentsøya, Edgeøya og Øst-Spitsbergen. Den inntar samme mellomposisjon i den sammentrukne \rabbe-snøleiegradienten\ på Svalbard som typiske grasheier, og alle overganger mot disse, for eksempel med hensyn til torvdybde og tuethet, finnes. I NiN 3 blir derfor \mosetundra\ oppfattet som en del av variasjonsbredden innenfor N-T04 Arktisk-alpin grashei.
Grønlie AM (1948) The ornithocoprophilous vegetation of the bird-cliffs of Røst in the Lofoten islands, Northern Norway. Nytt Magasin for Naturvidenskapene 86: 117-243.
Sortland, A. 1988. Fuglefjellvegetasjonen på Varangerhalvøya, hemiarktisk Norge. Universitetet i Trondheim, Vitenskapsmuseet Rapport Botanisk Serie 1988: 1: 98-110.
Vanderpuye AW, Elvebakk A og Nilsen L (2002) Plant communities along environmental gradients of high-arctic mires in Sassendalen, Svalbard. Journal of Vegetation Science 13: 875-884.
