Saltflommyr finnes spredt på steder der torv dannes i eller i umiddelbar tilknytning til fjærebeltet under tilførsel av saltvann fra tidevannet ved flo. Torva er mineralrik. Typen er i stor grad knytta til grunne og flate arealer omkring flomålet.
-
Rune Halvorsen CC BY-SA 4.0Gisløya, Øksnes, Nordland.
-
Dag-Inge Øien CC BY-SA 4.0Saltflommyr. Mørk brun = minerogen torv, grå = fastmark (mineraljord og berggrunn), blå = åpent vann (havmasser).
TorvmassivenhetenTM-D03 Saltflommyr er minerogen myr med thalassogen markvæte fra høyt tidevann, gjerne i kombinasjon med innslag av markvæte fra tilgrensende landareal. Enheten har sterkt omdanna torv som følge av store fluktuasjoner i vannstand, periodevis uttørking og god tilførsel av oksygen til overflatetorva. Saltflommyr dannes på steder med grunne og relativt flate og beskyttede fjæreområder, i områder med stor tidevannsforskjell og liten landhevingshastighet. Alle disse forholdene fremmer forsumping og dannelse av saltflommyr. Torva i saltflommyr er mineralrik, og vegetasjonen varierer langs de kalkrike delene av LM-KA Kalkinnhold. Både myrkant og myrflate langs LM-MF Myrflatepreg inngår. Det er liten variasjon langs LM-TV Tørrleggings-varighet, og fastmatte (LM-TV_efgh) dominerer.
Saltflommyr finnes spredt langs kysten der den dekker relativt små arealer i grunne og skjermede viker og bukter med stabilt finmateriale som gir grunnlag for forsumping. I Norge er den er klart vanligst langs kysten av Nord-Norge. Typen er svært vanlig i landhevingsområdene langs kysten av Norrbotten i Sverige og Finland
Saltflommyr har liten eller ingen helning, og kan danne overgang mot TM-A02 Flatmyr. Enheten kan være vanskelig å avgrense mot tilgrensende areal med NA-TC05 Strandeng og NA-MB03 Helofytt-saltvannssump, men strandenger od brakkvannssumper mangler torv. Utvalget av karplanter overlapper mellom disse hovedtypene.
Enheten er dårlig kartlagt og lite undersøkt i Norge.
Ny, inngår ikke i NiN 2.3
Elveland, J. (1976). Myrar på Storön vid Norrbottenskusten. Wahlenbergia 3: 1-274.Elveland, J. (1981). Vegetational changes in seashore fens at Storön, Norrbotten, N Sweden, during the period 1970-1980. Wahlenbergia 7: 17-31.Joosten, H. og Clarke, D. (2002). Wise use of mires and peatlands: Background and principles including a framework for decision-making. International Mire Conservation Group and International Peat Society, Saarijärvi. 304 s. Joosten, H., Tanneberger, F. og Moen, A. (red.) (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s.