Innsjøflommyr

Innsjøflommyr er relativt vanlig og finnes over hele landet. Enheten har ikke blitt kartlagt systematisk, men dekker sannsynligvis betydelige arealer. Innsjøflommyr har ingen klar geografisk eller bioklimatisk fordeling, men er kanskje vanligst i områder med mye snø og langvarig snødekke i RM-SO_d Nordboreal og RM-SO_e Lavalpin bioklimatisk sone, men er vanlig også i lavlandet knyttet til delta- og flomsoner langs store vassdrag. Innsjøflommyr er i utgangspunktet vanlig i Europa og andre deler av verden.

Innsjøflommyr står nær TM-D02 Elveflommyr og enhetene kan være vanskelig å skille i vassdrag med små eller grunne innsjøer, liten helning og stor vannføring. Slike steder er det heller ikke lett å trekke en klar grense mellom elv og innsjø. Elveflommyr har vanligvis et høyere innhold av sedimenter i torva enn Innsjøflommyr, og kornstørrelsen er ofte grovere. Dette skyldes at elvevannet har større energi og større transport av suspendert materiale, særlig i flomperioder.Innsjøflommyr har liten eller ingen helning, og det er en glidende overgang mot TM-A02 Flatmyr. Langs kanten av innsjøer kan enheten være vanskelig å avgrense mot tilgrensende areal på fastmark (hovedtype NA-TE03 Åpen flomfastmark) og ferskvann (hovedtype NA-LB01 Helofyttsump). Utvalget av karplanter kan ha store likhetstrekk med det en finner i disse hovedtypene, som skiller seg fra flommyr ved ikke å ha torv.

Innsjøflommyr er dårlig kartlagt (se Utfyllende opplysninger) og det finnes få gode beskrivelser.

Inngår i 3TO-FL og utgjør den delen som forekommer langs innsjøer.

I myrreservatplanen (Moen 1983) ble flommyr ikke tatt med som egen hydromorfologisk type, men beskrevet som en undertype av flatmyr: «Flommyr omfatter myrer med limnogen markfuktighet som fins ved vann, tjern, elver og bekker som overflommes i flomperioder».