Gjenvoksningsmyr

TM-A01

Hovedtype

Gjenvoksningsmyr er flat jordvannsmyr som forekommer i tilknytning til gjenvoksende tjern. Over tid blir arealet av åpent vann redusert fordi flytematter med torv brer seg innover vannflata. Samtidig avsettes organisk materiale på bunnen som dy og gytje, og det gjør tjernet grunnere. Gjenvoksningsmyr er en relativt vanlig myrtype.

Torvmassivenheten TM-A01 Gjenvoksningsmyr oppstår når tjern og innsjøer vokser igjen fordi flytematter av torv brer seg innover vannflata. Flytematter er torvmosematter som flyter på vannet, og gynger når vi krysser myra. På svensk kalles dette «gungfly», og et norsk begrep er «hengemyr». Vanligvis skjer gjenvoksingen fra breddene og utover, slik at tjernet over tid blir mindre og til slutt framstår som et «øye» i myra. Myrer av denne typen har ofte navn som henspiller på dette, f.eks. «Smørholet» eller «Stutauet». Samtidig med veksten av flytemattene skjer det avsetning av organisk materiale på bunnen av tjernet. Torva som dannes i gjenvoksningsmyr er i hovedsak løs og lite omdanna. Det finner sted en gradvis utvikling mot fastere, mer omdanna torv i de øverste torvlagene, som gjerne består av torvmoserester.Prosessene som sørger for at tjern fylles igjen med organisk materiale har pågått siden isen trakk seg tilbake, og pågår fortsatt. Dette fører over tid til en overgang fra tjern til gjenvoksningsmyr. Gjennom videre torvvekst kan det i neste omgang dannes en nedbørsmyr. Gjenvoksningsmyr kan derfor best forstås som én blant flere distinkte myrtyper som dannes, utvikles, og omformes suksessivt innenfor et areal som startet som en vannfylt grop i terrenget.

Gjenvoksningsmyr har ingen klar geografisk eller bioklimatisk fordeling. I praksis er typen vanligst i områder der myrdannelse ikke har pågått i alt for lang tid og der det finnes vannforekomster med forhold som ligger til rette for myrdannelse. Det isskurte norske landskapet med sine utallige vannfylte groper (innsjøbasseng-typen IB-D03 Skålbasseng) og sin unge geologiske historie gir derfor mange muligheter for dannelse av gjenvoksningsmyr.Hos oss er gjenvoksningsmyr vanlig i mellom- og nordboreale områder, der gjenveksten av tjern ofte pågår over flere tusen år. I lavlandet, særlig i boreonemorale og sørboreale områder, går prosessene raskere. Der er det som i en tidligere fase var gjenvoksningsmyr ofte erstattet av andre myrtyper. Gjenvoksningsmyr er vanlig i Europa og andre deler av verden.

Økologien til gjenvoksningsmyr er godt forstått, men enheten er dårlig kartlagt i Norge.

Enheten er identisk med A1 Gjenvoksningsmyr.

Begrepet gjenvoksningsmyr har tradisjonelt vært brukt om en hydrologisk myrtype, og senere også om en hydrogenetisk myrtype. I NiN er gjenvoksningsmyr definert som en hydromorfologisk enhet, men den har også en spesiell hydrogenese. Gjenvoksningsmyr ble ikke tatt med som en egen hydromorfologisk type i landsplan for myrreservater i Norge, men ble der inkludert i et vidt flatmyrbegrep. Typen beskrives imidlertid i myrreservatplanen som en av tre typer myr klassifisert etter dannelsesmåten.

Gjenvoksningsmyr kan deles i flytemattemyr (Schwingmoor mires) med torvakkumulering i flytematter, og bunnmyr (Immersion mire) med torvakkumulering på bunnen av tjernet.

Joosten H, Tanneberger F og Moen A red. (2017). Mires and peatlands of Europe. Status, distribution and conservation. E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 780 s. Moen A (1973). Landsplan for myrreservater i Norge. Norsk geogr. Tidsskr. 27: 173-193.Moen A (1983). Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.Rydin H. og Jeglum JK (2013). The Biology of Peatlands. Second edition. Oxford University Press, Oxford. 382 s. Succow M og Joosten H red. (2001). Landschaftsökologische Moorkunde. 2. Auflage. E. Schweizer-bart'sche Verlagsbuchhandlung, Stuttgart. 622 s.