Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Skredlandformer chevron_right Leirskredgrop

Leirskredgrop

FL-L05

Hovedtype

Omfatter skredgroper som dannes ved kvikkleireskred og andre skred i leire som ikke er kvikk.

 Marin leire ble opprinnelig avsatt på sjøbunnen under og etter siste istid. På grunn av landhevningen har marin leire blitt tørt land, og stedvis har det salte porevannet i leira gradvis blitt byttet ut med ferskt grunnvann. Ved tilstrekkelig utvasking kan kvikkleire dannes. Dette tar hundre- til tusenvis av år. Kvikkleire kan være ganske fast, men når den blir belastet for mye, vil strukturen kollapse og bli tyntflytende. Kvikkleireskred kan bli svært store, og kan forplante seg i relativt flatt terreng. Det kan også gå skred i leire som ikke er kvikk, men disse vil som regel få begrenset omfang. Nær strandsonen kan løsneområdene være både over og under vann. Typer skredmekanismer i leire er grunne utglidninger, grunne rotasjonsskred, dype rotasjonsskred, tilbakeskridende skred, flakskred, og spredning. En skredhendelse kan være en kombinasjon av flere mekanismer. Skred utløses ved endringer i terrenget og ved overbelastning av leira. Dette kan skje naturlig, f.eks. ved erosjon, og ved menneskelig påvirkning som graving og fylling. Skredmassenes mobilitet er styrt av hvor tyntflytende massene er og hvordan terrenget i utløpsområdet er. Mesteparten av skredmassene blir fraktet ut av gropa, men det kan også ligge igjen skredblokker av leire som ikke er blitt omrørt.

Leirskred er vanlig i leirdominerte områder som i Trøndelag og på Østlandet, men forekommer også i mange mindre områder over hele landet under marin grense.

Utglidninger og skred kan oppstå i alle typer sedimenter, men skilles fra leirskredgroper ved ikke å være begrenset til marine avsetninger. Den ofte store størrelsen og avrundede formen skiller også leirskred fra andre type løsmasseutglidninger, f.eks. langs elveskråninger.

Mekanismen bak leirskred og utbredelsesområder er godt kjent. Kartleggingen av skredgroper har blitt vesentlig enklere ved bruk av detaljerte høydedata (LiDAR), og gir mulighet for en bedre oversikt over tidligere hendelser. Slike datasett kan bidra til en bedre forståelse for grunnforhold og landskapsutvikling. Her er det potensial for økt kunnskap.

Denne enheten er uendret og tilsvarer 3ML-LS i NiN versjon 2.3.

Kvikkleireskred er ofte forbundet med store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Blant de mest kjente kvikkleireskredene kan nevnes Verdalsraset i 1893, Borgenskredet i 1953, Rissaraset i 1978, Kattmarkaskredet i 2009, Sørumskredet i 2015 og Gjerdrumskredet i 2020 .

Leirskredgroper er løsneområder for skred i kvikkleire og i leire som ikke er kvikk. Størrelse og form kan indikere materialegenskapene, men det er ikke alltid entydig. Skredgropene kan være pæreformet med smal skredport eller ha en vid skålform med bred skredport. De kan også være sirkelrunde, brede, avlange, eller uregelmessige. Pæreform er som regel knyttet til kvikkleireskred, der skredporten er smalere enn selve gropa. Leirskredgroper har som regel en bratt bakkant. Noen steder er skredgropene svært skarpe og enkle å kjenne igjen, andre steder er de endret eller nesten visket ut i terrenget. Skredgropformen kan være påvirket av for eksempel erosjon, nye skred, bakkeplanering og utbygging.

NOU 2022:3 På trygg grunn - Bedre håndtering av kvikkleirerisiko. NGU-rapport 2022.029: Statistiske analyser av morfologiske parametre for leirskred i Trøndelag og Viken.