Strukturbestemt rygg av kalkstein eller andre kalkrike, sedimentære bergarter.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Indre Oslofjord domineres av kalkrygger som stikker opp av vannet som langstrakte øyer. Ryggene består sedimentære kalkholdige bergarter foldet i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen. Langåra, Asker, Akershus.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0Skarpe kalkrygger ved Sandvika. Ryggene består sedimentære kalkholdige bergarter foldet i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen. Bærum, Akershus. Kilde: norgeibilder.no, 3D.
-
Statens kartverk CC BY-SA 4.0Kalkrygger i Asker, Akershus. Ryggene består sedimentære kalkholdige bergarter foldet i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen. Kilde: norgeibilder.no, 3D.
I jordas mellomalder ble det avsatt store mengder kalk og kalkholdig leire, for det meste av skall og lignende fra ulike dyr, i et stort hav som dekket store deler av det som i dag er Norge. I løpet av millioner av år ble disse avsetningene til bergartene til kalkstein og leirstein som lå i vekslende lag på havbunnen. Under den kaledonske fjellkjedefoldingen ble disse til dels omdannet til bergartene marmor, glimmerskifer, hornfels og amfibolitt. Lengre unna (øst for) fjellkjeden, der folde- og skyvekreftene ikke virket så sterkt som i de sentrale delene, ble bergartene mindre omdannet, men allikevel foldet. Fordi kalkstein er mer motstandsdyktig mot erosjon enn leirstein, står de kalksteindominerte lagene opp som langstrakte åser over de områdene som domineres av leirstei.Kalkrygger er vanligvis noen titalls meter høye, 100–500 m breie og 1–10 km lange, men tilsvarende mindre former er også vanlige. Kalksteinen gir gode vekstforhold og disse landformene er områder med en rik og karakteristisk vegetasjon.
Kalkrygger finnes først og fremst i Oslofeltet. I Grenland (Bamble, Porsgrunn og Skien kommuner, Telemark) og i lavlandet vest for indre Oslofjord (Bærum og Asker kommuner i Akershus, og Oslo) utgjør de et karaktertrekk i landskapet.
Kalkrygger kan forveksles med FL-K02 Foldeås, men er normalt enklere i formen og er knyttet til vekslende lag av kalkrike bergarter og leirstein. Der foldemønsteret er slakt oppstår det områder som er flatere i formen og da ser vi en overgang mot landformen Fl-J02 cuesta. Eksempler på det finnes på Ringerike i Buskerud.
Kalkrygger er godt kjent fra områdene vest for Oslofjorden, men er ikke kartlagt ellers i landet.
Denne enheten er uendret og tilsvarer 3IK-KA Kalkrygg. i NiN versjon 2.3.
Fra Oslo sentrum gjennom kommunene Bærum og Asker er lavereliggende områder dominert av serier av kalkåser i veksling med forsenkninger som er fylt med marin leire. Dette gir et vekslende landskap med stor variasjon i vegetasjon og arealbruk. Kalkåsene finnes også som langstrakte øyer og skjær helt over mot østsiden av fjorden der disse bergartene stopper langs en stor forkastning.