Rygger atskilt av dalsøkk i terrenget bestemt av folding av bergartsenheter.
-
Kompleks foldestruktur nær Glomfjord, der foldeåser definerer de sentrale deler av foldestrukturen mens flankene bedre betegnes som cuesta/hogback-dominert. Trundling, Nordland. Kilde: Nordkart, 3D.
-
Synklinal og antiklinal foldestruktur, Trøndelag, der foldeåser definerer et kompleks geografisk mønster. Kilde: Nordkart, 3D.
Folding (ombøyning av lag i berggrunnen) skyldes plastisk deformasjon under fjellkjededannende prosesser der det er høyt trykk og høye temperaturer dypt under bakken. Når slike strukturer blir løftet opp og utsatt for erosjon, kan svakere bergarter danne forsenkninger mellom harde. Foldestrukturene kan da bli et dominerende formelement i terrenget, med buete rygger, foldeåser, og forsenkninger. Landskapet gjenspeiler foldestrukturenes geometri. Selve foldeombøyningen kalles foldelukning, mens foldesidene kalles sjenkler. Folder som er formet som et trau kalles synklinaler, mens det motsatte, et snudd trau, kalles antiklinaler.
Foldeåser er særlig utbredt i de områder av landet der det finnes tykke pakker av omdannete sedimentære og vulkanske bergarter som ble deformert under den kaledonske fjellkjededannelsen. Nordland og Trøndelag er de fylkene der landformen er mest vanlig, men det finnes også eksempler i Troms og Finnmark, Vestland, Telemark og Innlandet.
Store foldestrukturer i berggrunnen vil kunne resultere i sammenkoblete landformer. I de sentrale deler av en foldestruktur vil foldeåser dominere, mens flankene («sjenklene») kan ofte vise dominans av steile, skrå og horisontale lag og det er derfor gradvise overganger mot landformene Fl-J02 cuesta og FL-J03 hogback. I slike tilfeller kan det stedvis overlapp mellom landformene og det anbefales å bruke de landformbetegnelser som utgjør det mest dominerende trekket i landskapet. For foldeåser vil dette si rygger som fremstår som bøyet på et kart. Landformen kan også forveksles med FL-K03 Kalkrygg. Disse er normalt ikke så langstrakte og buktende og er knyttet til kalkrike bergarter.
Landformen lite beskrevet og kartlagt både nasjonalt og internasjonalt, men de geologiske prosessene som danner dem knyttet til dem er godt forstått.
Denne enheten er ikke inkludert i NiN versjon 2.3.
På Fosenhalvøya i Trøndelag finnes noen av de beste eksemplene i landet. Nordøst for Roan finnes store foldesystemer som har styrt morfologien og etterlatt et landskap av folderygger, cuesta og hogback.
Det er stor variasjonsbredde i størrelse og form. Foldestrukturer i berggrunnen har en fraktal geometri, de kan forekomme fra mikroskopskala til landskapsdannende elementer. Som landform er det praktisk å benytte termen fra 100-meter skala og opptil flere kilometer.