Fjell som står bratt opp fra omkringliggende flate områder, omgitt av steile erosjonsskrenter og med flatt toppområde .
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Gruvefjellet ved Longyaerbyen er et typisk platåfjell knyttet til lagdelte sedimentære bergarter. Longyearbyen, Spitsbergen.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Toppområdet til Platåberget ved Longyearbyen danner en stor flate bestemt av flattliggende sedimentære bergarter. FL-F04 Strukturmark dominerer store deler av flaten. Longyearbyen, Spitsbergen.
-
Lars Erikstad CC BY-SA 4.0Kolsåstoppen i Bærum har karakter av et platåfjell. Toppområdet består av permiske lavadekker som ligger over mer letteroderbare sedimentære bergarter som er mye eldre og som eroderer lettere. Overflaten på fjellet er mye mer ujevn enn det vi ser på platåfjellene på Svalbard. Bærum, Akershus.
-
Tom Heldal CC BY-SA 4.0Lite platåfjell, Kjøllefjord, som på engelsk vil kalles "butte". Kjøllefjord, Finnmark.
-
Tom Heldal CC BY-SA 4.0Erosjon av horisontale lag av sedimentære bergarter danner platåfjell på Svalbard.
Et platåfjell er en markert høyde som står brått opp fra de lavere, omkringliggende områdene. Toppen på et platåfjell har en nær horisontal flate, og avgrenses på flere kanter av bratte skrenter. Den karakteristiske formen til platåfjell er resultatet av erosjon av en lagdelt berggrunn med nær horisontale bergartslag av varierende hardhet og motstandsdyktighet. Det øverste laget i et platåfjell, som danner det store, flate toppområdet, består typisk av en hard og motstandsdyktig bergart. Denne bergarten fungerer som et 'lokk' som beskytter underliggende bergarter mot overflatens erosjonsprosesser. Langs de bratte skrentene på sidene av platåfjellet, er derimot de underliggende lagene eksponert i overflaten og tilgjengelig for erosjon. Erosjon og nedbrytning av et platåfjell skjer derfor ved utgravning av mykere og mindre motstandsdyktige lag langs disse skrentene. Når disse lagene gradvis graves ut, vil også det øverste laget bli undergravd, og ytterkanten av platået brytes av. Toppområdets utstrekning reduseres derfor gradvis.
Forekommer i flere områder i Norge der berggrunnen preges av lagdelte, flattliggende bergarter, som f. eks i Oslofeltet og på Svalbard.
Platåfjell kan forveksles med frittstående og flattoppende FL-K01 Dekkerestfjell. Landformene skilles ved at dekkerestfjell er adskilt fra underliggende enheter og lavere terreng ved skyveforkastninger, mens platåfjell består av lagdelte sekvenser ned til og med underliggende enheter lavere i terrenget.
Vi har relativt god kunnskap om form, dannelse og utbredelse av denne landformen, men den er ikke systematisk kartlagt.
I Norge er Kolsåstoppen i Oslofeltet et godt eksempel på et platåfjell, der motstandsdyktige lag av vulkanske bergarter (rombeporfyr) beskytter underliggende og mindre motstandsdyktige lag av sedimentære bergarter. På Svalbard rundt Longyearbyen finnes også fine eksempler på platåfjell, som er dannet i karakteristiske, lagdelte, sedimentære bergarter .
Platåfjell med mindre toppområde kalles også horg . Den nær horisontale overflaten har tidvis markant topografi, men fremstår likevel som et platå.