Artsdatabanken chevron_right Natur i Norge chevron_right Landformer chevron_right Landformer i fast fjell og løsmasser chevron_right Kystlandformer chevron_right Strandlinje

Strandlinje

FL-I09

Hovedtype

Horisontalt linjeformet erosjonsspor i løsmasser eller fast fjell langs kysten. Linjen er ofte svært tydelig sett på avstand.

Strandlinjer er nær horisontale linjer i landskapet, og finnes først og fremst som hevede landformer langs kysten der de representerer tidligere havnivå. Lengden varierer fra titalls meter til flere kilometer. Ofte kan oppstykkete strandlinjer med stor sikkerhet knyttes sammen over lange avstander og gir et godt innblikk i hvordan de gamle havnivåene har sett ut i forhold til dagens landskap. Strandlinjer er i hovedsak dannet ved at bølgenes kraft har virket på fjell og løsmasser gjerne i kombinasjon med frostforvitring. På grunn av landhevingen etter istiden forekommer eldre strandlinjer på mange ulike høyder mellom dagens havnivå og marin grense. De heller normalt svakt ut mot kysten fordi landhevningen har vært størst i indre strøk der bretykkelsen var større. De mest tydelige strandlinjene i fast fjell ble dannet i kuldeperioden yngre dryas for rundt 12.000 år siden. Kuldeperioden førte til kraftige brefremstøt og utenfor brekanten var både frostpåvirkningen og påvirkning av sjøis sterk. Brefremstøt førte til redusert landhevning og havnivået ble liggende på et relativt stabilt nivå i denne perioden. Det finnes tilsvarende strandlinjer også fra andre tidsepoker og slike dannes også i dag, strandlinjen fra yngre dryas skiller seg som regel ut som den klart best utviklete og tydeligste, og blir ofte kalt hovedstrandlinjen eller hovedlinjen i norsk geologi. Strandlinjer i løsmasser opptrer ofte på mange høyder. De tydeligste langs den ytre norskekysten er fra en periode for ca. 10.000 – 8000 år siden, da den globale havnivåstigningen overskred landhevingen. Det medførte en stigning i det relative havnivået som kalles tapestransgresjonen. Strandlinjen som ble dannet på denne tiden kalles tapesstrandlinjen og kan ofte korreleres over lange avstander langs den ytre delen av norskekysten.

Hevete strandlinjer finnes under marin grense langs hele norskekysten. De er mest velutviklet og synlige finnes i nordlige deler av landet, men gode eksempler finnes også langs kysten av Vestlandet. I mange områder er hevete strandlinjer helt eller delvis kamuflert av vegetasjon og/eller menneskelig aktivitet.

En strandlinje i fast fjell kan forveksles med en hevet inaktiv FL-I02 Kystklippe. I prinsippet vil foten av en slik kystklippe kunne beskrives som en strandlinje. Bakskrenten kalles kystklippe hvis den er bratt nok og høy nok. Høyden og stupet på bakskrenten er avgjørende, ofte fordi rasprosesser er involvert i dannelsen av kystklipper, mens bølgeprosesser og frostsprengning dominerer i dannelsen av strandlinjer i fast fjell. Kystklipper er høye og steile, mens strandlinjer i fastfjell har liten høydeutstrekning, de opptrer oftest som smale, men utholdende berghyller i fjellet.

Mekanismen bak dannelsen av strandlinjer er relativt godt kjent. Erosjonsprosesser og -hastigheten av prosessene, samt forholdet til havnivåendringer er ikke fullt ut kjent. Kjennskapen om utbredelsesområder nasjonalt er god, men ikke fullstendig.

Denne enheten er uendret og tilsvarer 3KP-SL Strandlinje i NiN versjon 2.3

Hevete strandlinjer i flere nivå er ofte svært tydelige langs finnmarkskysten , for eksempel ved Snefjordvannet i Måsøy kommune og i Velfjord i Nordland. Begge disse eksemplene er typiske for hovedstrandlinjen som finnes langs mye av norskekysten fra Møre til Finnmark. I Velfjord er denne utviklet ved erosjon av berggrunnen og opptrer stedvis som en flere titalls meter bred og meget markant bergterrasse. Ved Snefjordvannet er hovedlinja hovedsakelig erodert i et løsmassedekke, og litt lavere ligger en lignende strandlinje fra tapes-tida. I løst fjell og løsmasser dannes strandlinjer svært raskt og mindre tydelige strandlinje-merker finnes langs mange innsjøer og også langs kunstige vannreservoarer.

Strandlinjer opptrer som erosjonsspor i løsmasser eller (sjeldnere) i fast fjell. Strandlinjer kan være aktive innenfor dagens bølgepåvirkede strandsone, eller inaktive/fossile som følge av landheving etter istiden. Mindre strandlinjer finnes også langs bredden av innsjøer og de er kjent fra isavsmeltingens bresjøer og er da beskrevet som FL-C05 bresjøstrandlinje.

Høgaas, F og Sveian, H (2015) The Younger Dryas Main Line on Leka, Norway, as determined from a high resolution digital elevation model derived from airborne LiDAR data. Geomorphology 231: 63-71. https://doi.org/10.1016/j.geomorph.2014.12.002.Blikra, L H, og Longva, O (1995). Frost-shattered debris facies of Younger Dryas age in the coastal sedimentary successions in western Norway: palaeoenvironmental implications. Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology 118: 89-110.