Rauk

FL-I06

Hovedtype

Høyreist, frittstående steinsøyle eller -formasjon dannet av bølgeerosjon og/eller frostsprenging og utrasing.

Rauker er frittstående erosjonsrester som danner markerte steinformasjoner, typisk med stupbratte sider på alle kanter. De kan bli flere titalls meter høye og ligger ved havnivå eller nær dagens kystlinje. Rauker forekommer som regel i sedimentære bergarter og er knyttet til dannelsen av Fl-I04 Kystklipper. Erosjonen skyldes hovedsakelig kraftig bølgevirkning i kombinasjon med frostprosesser og medfører utrasing av oppstykket fjell i en kystklippe.

I Norge finner vi rauker ved bratte kystklipper. De er spesielt vanlig i Finnmark. Rauker er i all hovedsak aktive landformer som er i stadig formasjon og nedbrytning, men det finnes også fossile rauker som har fått endrete erosjonsforhold som følge av landheving. Rauker dannes særlig effektivt ved havnivå, men finnes også høyere oppe i kystklipper, godt over marin grense.

Rauker kan forveksles med FL-I04 Kystrestfjell, men er vesentlig mindre, ikke mer enn noen titalls meter høye. Raukene er også brattere og mer søyleformet, mens et kystrestfjell gjerne er langt større og bredere.

Mekanismen bak dannelsen av en rauk er godt kjent. Utbredelsesområdene er i stor grad avgrenset til dagens berggrunnsdominerte kystlinje der klippekyst er vanlig.

Denne enheten er uendret og tilsvarer 3KP-RA Rauk i NiN versjon 2.3.

Rauker kalles også staurer. Mange enkelt-rauker har folkloristisk betydning og har egne navn.

Kjente eksempler fra Finnmark er Trollholmsund på vestsiden av Porsangerfjorden, der raukene er utformet i dolomittisk kalkstein. Et annet eksempel er den velkjente Finnkirka ved Kjøllefjord. Et berømt eksempel med spesiell form er Kannesteinen på Vågsøy. Ved Ofjordnæringen på Sørøya finnes rauker som er dannet i kanten av kystklippen, høyt over marin grense.